Sommerhilsen (40). En sammenlikning.
08.07.2005
Kjære venner!
Jeg er helt kommet ut av dette med brevskriving. Jeg har forandret datoen på dette brevet flere ganger. Jeg hadde ikke tenkt det skulle ta så lang tid selv om det er sommer. Det er kanskje et tegn på at det skjer mindre på Ringerike enn i Jerusalem, men jeg er ikke så fattig på opplevelser at jeg ikke skulle kunne skrive noen ord. Det er vel heller litt mangel på motivasjon som er årsaken til at det er gått mange uker uten fellesbrev. Jeg har bestemt meg for å fortsette nummereringen på fellesbrevene, slik at dette er nummer 40, selv om jeg ikke syntes det var riktig å kalle det Palestina-hilsen lenger. Jeg har også bestemt meg for å gå over til yahoo, siden hotmail har så liten lagringsplass. Jeg har jo brukt den litt før, men nå er altså banglahanne@yahoo.no gått over fra å være nødkonto til hovedkonto, så jeg ber dere bruke den fremover.
Jeg vil gjøre et forsøk på noen sammenlikninger i dette brevet. Man kan sammenlikne det meste, og de minste ting kan gi assosiasjoner som leder en tilbake til Palestina. Noe av det første jeg var med på i juni, var Hønefoss kulturfestival, den gode, gamle, årlige kulturuka, med gode, gamle, lokale kulturarrangementer. På Ringerikskvelden oppdaget jeg hvor lokalpatriotiske vi faktisk er, hvor stolte vi er av distriktet, av naturen, kulturen og menneskene. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen tilhørighetsfølelsen jeg har møtt blant palestinere. Kveldens allsang inkluderte "De nære ting". Det er vel en sang som har "forfulgt" meg litt, i et forsøk på å slå meg til ro med å være her jeg er, ikke stadig lengte et annet sted.
Jeg hadde tenkt å holde meg i Norge disse sommermånedene, også før jeg hadde "de nære ting" i hodet, men det ble en liten utenlandstur i slutten av juni. Buskerud KFUK-KFUM arrangerte tur til CVJM(KFUM)-festivalen KOMMT! i Tyskland og trengte en leder da en av de påmeldte lederne ikke kunne være med på grunn av sykdom. Passet fikk ligge usett i sekken hele turen. Noen var nok litt skuffet over at ingen ville se passene deres, mens jeg synes min røde, lille bok har fått nok oppmerksomhet det siste året. Det var et typisk moment som gjorde det annerledes å reise i Europa enn i Palestina. Jeg hadde imidlertid en opplevelse som liknet det å være i Palestina, nemlig følelsen av å være anerkjent og satt pris på. Det var oppmuntrende å høre at det gjorde en forskjell at jeg var med. Selv om jeg i Palestina til tider slet med at jeg følte meg unyttig, har jeg fått høre at min deltakelse har utgjort en forskjell for noen. Da er det verdt å være der man er. Et lite høydepunkt for meg var ellers da alle de 6000 deltakerne ved festivalens avslutningsprogram fikk hvert sitt lille trekors fra Beit Jala, da var tankene mine i Palestina igjen.
Været er en faktor som lett kan skape assosiasjoner til andre steder. Jeg var overrasket over hvor kaldt det faktisk var da jeg kom hjem. Et kjøligere klima var jo noe av det jeg hadde klart å se frem til, men jeg hadde ikke ventet at det skulle være under 15 grader celsius. Nå er det imidlertid nesten blitt Jerusalems-tilstander her, vi har hatt over 25 grader flere dager, gledelig for nordmenn som har vært trofaste mot fedrelandet og slitt seg gjennom en kald vår. Jeg synes imidlertid det er greit om gradestokken holder seg under 25. Når naboen hvisker at hun synes det er litt for varmt, kan jeg hviske tilbake at jeg er helt enig. Når jeg vandrer rundt som tiger i solsteken og medlidende leirdeltakere sier at det må være varmt å være tiger i dag, kan jeg si at det er varmere i Bangladesh, eller Palestina. Det hadde seg nemlig slik at jeg var innom en familieleir i KFUK-KFUM denne uka, som del av etterarbeidet jeg gjør etter utvekslingen. Vi skulle reklamere for KFUK-KFUM Globals nye familiesatsning "søsken sammen", og da var det naturlig å kle seg ut som tiger, siden det er tigeren Banglus fra Bangladesh som reiser rundt i verden og besøker sine søsken. Min nye identitet gav gode muligheter både for å fortelle fra møter med barn i Bangladesh og Palestina, og bli like populær blant disse norske barna som det en norske jente pleier å bli blant barn i Bangladesh eller Palestina... At det er et triks å kle varmen ute med tigerpels og ansiktsmaling er jeg derimot ikke helt overbevist om, men jeg klager ikke, det er varmere steder på kloden enn Knattholmen.
Bevegelsesfriheten, både praktisk og kulturelt, er noe av det jeg setter pris på i Norge. Sykkelen gir andre muligheter her enn i Jerusalem. Ergometersykkelen i toppetasjen på KFUK flyttet seg jo ikke mange meter. Da er det noe annet å sykle i det fri på Ringerike, med dagslys til sene kvelden. Jerusalem-syklingens effekt viste seg da jeg fornøyd oppdaget at formen var god nok til å sykle opp hele Vesternbakken. Formen ble også testet da en gammel o-venninne for noen dager siden klarte å lokke meg ut på min første joggetur siden i fjor sommer. Opplevelsen gav slik mersmak at jeg lurte meg ut alene et par dager senere. De forunderlig grønne, norske skogene skal nok få mer besøk av meg fremover. Jeg var faktisk litt overrasket over at denne skogen, som jeg vel skulle kjenne så godt, var så grønn og hadde så mange trær! Det er mange selvfølgeligheter som kan gå i glemmeboken i løpet av ni måneders opphold nær ørkenen. Men nå vet jeg at den er der, og jeg vet hvordan jeg kan glede meg over "de nære ting", samtidig som jeg vet hvor lett tankene flyr når jeg begir meg inn i det grønne eventyret.
Norges-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg er helt kommet ut av dette med brevskriving. Jeg har forandret datoen på dette brevet flere ganger. Jeg hadde ikke tenkt det skulle ta så lang tid selv om det er sommer. Det er kanskje et tegn på at det skjer mindre på Ringerike enn i Jerusalem, men jeg er ikke så fattig på opplevelser at jeg ikke skulle kunne skrive noen ord. Det er vel heller litt mangel på motivasjon som er årsaken til at det er gått mange uker uten fellesbrev. Jeg har bestemt meg for å fortsette nummereringen på fellesbrevene, slik at dette er nummer 40, selv om jeg ikke syntes det var riktig å kalle det Palestina-hilsen lenger. Jeg har også bestemt meg for å gå over til yahoo, siden hotmail har så liten lagringsplass. Jeg har jo brukt den litt før, men nå er altså banglahanne@yahoo.no gått over fra å være nødkonto til hovedkonto, så jeg ber dere bruke den fremover.
Jeg vil gjøre et forsøk på noen sammenlikninger i dette brevet. Man kan sammenlikne det meste, og de minste ting kan gi assosiasjoner som leder en tilbake til Palestina. Noe av det første jeg var med på i juni, var Hønefoss kulturfestival, den gode, gamle, årlige kulturuka, med gode, gamle, lokale kulturarrangementer. På Ringerikskvelden oppdaget jeg hvor lokalpatriotiske vi faktisk er, hvor stolte vi er av distriktet, av naturen, kulturen og menneskene. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen tilhørighetsfølelsen jeg har møtt blant palestinere. Kveldens allsang inkluderte "De nære ting". Det er vel en sang som har "forfulgt" meg litt, i et forsøk på å slå meg til ro med å være her jeg er, ikke stadig lengte et annet sted.
Jeg hadde tenkt å holde meg i Norge disse sommermånedene, også før jeg hadde "de nære ting" i hodet, men det ble en liten utenlandstur i slutten av juni. Buskerud KFUK-KFUM arrangerte tur til CVJM(KFUM)-festivalen KOMMT! i Tyskland og trengte en leder da en av de påmeldte lederne ikke kunne være med på grunn av sykdom. Passet fikk ligge usett i sekken hele turen. Noen var nok litt skuffet over at ingen ville se passene deres, mens jeg synes min røde, lille bok har fått nok oppmerksomhet det siste året. Det var et typisk moment som gjorde det annerledes å reise i Europa enn i Palestina. Jeg hadde imidlertid en opplevelse som liknet det å være i Palestina, nemlig følelsen av å være anerkjent og satt pris på. Det var oppmuntrende å høre at det gjorde en forskjell at jeg var med. Selv om jeg i Palestina til tider slet med at jeg følte meg unyttig, har jeg fått høre at min deltakelse har utgjort en forskjell for noen. Da er det verdt å være der man er. Et lite høydepunkt for meg var ellers da alle de 6000 deltakerne ved festivalens avslutningsprogram fikk hvert sitt lille trekors fra Beit Jala, da var tankene mine i Palestina igjen.
Været er en faktor som lett kan skape assosiasjoner til andre steder. Jeg var overrasket over hvor kaldt det faktisk var da jeg kom hjem. Et kjøligere klima var jo noe av det jeg hadde klart å se frem til, men jeg hadde ikke ventet at det skulle være under 15 grader celsius. Nå er det imidlertid nesten blitt Jerusalems-tilstander her, vi har hatt over 25 grader flere dager, gledelig for nordmenn som har vært trofaste mot fedrelandet og slitt seg gjennom en kald vår. Jeg synes imidlertid det er greit om gradestokken holder seg under 25. Når naboen hvisker at hun synes det er litt for varmt, kan jeg hviske tilbake at jeg er helt enig. Når jeg vandrer rundt som tiger i solsteken og medlidende leirdeltakere sier at det må være varmt å være tiger i dag, kan jeg si at det er varmere i Bangladesh, eller Palestina. Det hadde seg nemlig slik at jeg var innom en familieleir i KFUK-KFUM denne uka, som del av etterarbeidet jeg gjør etter utvekslingen. Vi skulle reklamere for KFUK-KFUM Globals nye familiesatsning "søsken sammen", og da var det naturlig å kle seg ut som tiger, siden det er tigeren Banglus fra Bangladesh som reiser rundt i verden og besøker sine søsken. Min nye identitet gav gode muligheter både for å fortelle fra møter med barn i Bangladesh og Palestina, og bli like populær blant disse norske barna som det en norske jente pleier å bli blant barn i Bangladesh eller Palestina... At det er et triks å kle varmen ute med tigerpels og ansiktsmaling er jeg derimot ikke helt overbevist om, men jeg klager ikke, det er varmere steder på kloden enn Knattholmen.
Bevegelsesfriheten, både praktisk og kulturelt, er noe av det jeg setter pris på i Norge. Sykkelen gir andre muligheter her enn i Jerusalem. Ergometersykkelen i toppetasjen på KFUK flyttet seg jo ikke mange meter. Da er det noe annet å sykle i det fri på Ringerike, med dagslys til sene kvelden. Jerusalem-syklingens effekt viste seg da jeg fornøyd oppdaget at formen var god nok til å sykle opp hele Vesternbakken. Formen ble også testet da en gammel o-venninne for noen dager siden klarte å lokke meg ut på min første joggetur siden i fjor sommer. Opplevelsen gav slik mersmak at jeg lurte meg ut alene et par dager senere. De forunderlig grønne, norske skogene skal nok få mer besøk av meg fremover. Jeg var faktisk litt overrasket over at denne skogen, som jeg vel skulle kjenne så godt, var så grønn og hadde så mange trær! Det er mange selvfølgeligheter som kan gå i glemmeboken i løpet av ni måneders opphold nær ørkenen. Men nå vet jeg at den er der, og jeg vet hvordan jeg kan glede meg over "de nære ting", samtidig som jeg vet hvor lett tankene flyr når jeg begir meg inn i det grønne eventyret.
Norges-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 4:21 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home