Palestina-hilsen nr 39. Slutten.
30.05.2005
Kjære venner!
Jeg har avsluttet mitt ni måneder lange opphold i Palestina, og sitter hjemme på Ringerike og skriver. Det er mer enn en smule vemodig. Jeg hadde tenkt å sende denne hilsenen fra Jerusalem, men prioriterte sosiale sammenkomster fremfor fellesbrev-skriving de siste kveldene. Det er jeg i grunnen fornøyd med. Jeg har nok av anledning til å skrive nå, her jeg minnes gode opplevelser og allerede begynner å kjenne på savnet. Dere skal få innblikk i noen savn.
Sikkerhet
-Eller alt er kanskje ikke savn... Jeg tror ikke jeg kommer til å savne alt som gjøres av "sikkerhetsmessige årsaker". Sikkerhet er oppskrytt. Sikkerhet er en avgud og en unnskyldning jeg ikke biter på. Sikkerhet er stort sett bare tull og et dekknavn for ydmykelse. Men av og til kan det være morsomt, som på flyplassen i Tel Aviv i går for eksempel. Jeg hadde jo regnet med å måtte bruke litt tid i sikkerhetskontrollen, jeg har tidligere erfart at det kan være nødvendig når de har med farlige mennesker som meg å gjøre. De fattet raskt mistanke denne gangen også. Jeg behøvde bare nevne "utveksling i KFUK" og sikkerhetsdamen rygget flere skritt, konsulterte med en kollega, satte røde lapper på bagasjen min og sa "kom med meg, er du snill". Røde lapper lyser fare. De har et fargekodesystem med seks farger, og rød er verst, eller best, ettersom man ser det, det resulterer i hvert fall i mest oppmerksomhet. Denne røde fargen gjorde at jeg fikk personlig følge av 3-4 sikkerhetsvakter i omtrent en time før de var ferdige med meg, fin bruk av tid og penger. Etter en utspørring som ikke avslørte de store hemmelighetene, ble bagasjen min gjennomlyst og pakket ut, ting for ting. De fant ingen eksplosiver der, og fortsatte da med nøye metalldetektor-undersøkelse av kroppen min. Jeg vet ikke om de var skuffet over resultatet. Jeg var ganske fornøyd. Det var ikke så ubehagelig som jeg hadde fryktet, vaktene var høflige, og jeg hadde det altså egentlig ganske morsomt. Til slutt ble jeg fulgt til passkontrollen slik at jeg skulle slippe å havne i samme sikkerhetskontrollen igjen. Det var da ganske omtenksomt. Nei, jeg tror ikke jeg kommer til å savne "sikkerheten", men humoren den utløser vil jeg kanskje savne.
Religion
Etter en natt på en benk på London Heathrow, tok jeg en tur på det felles-religiøse bønnerommet før flyavgang i morges. Det var ingen der da jeg kom, men etter en liten stund kom en jøde med bønnesjalet sitt og begynte sin bønn. Like etterpå kom en muslim med bønneteppet sitt og stilte seg mot Mekka. Der var vi da, en jøde, en muslim og en kristen, i bønn til den ene Gud, i et spesielt fellesskap, uten ord, men i bønn. Det var en flott opplevelse, og spesielt sterkt etter å ha reist fra Jerusalem der religionene lever så tett. Jeg kommer til å savne det fargerike samspillet mellom religionene. Jeg liker å se mennesker som er dypt engasjert i det de tror på. Det finnes mange av dem i Jerusalem, for mange, mener noen. "Problemet med dette stedet er at folk er for religiøse," har jeg fått høre et par ganger. Jeg vet ikke om jeg er enig. For noen kan den religiøse overbevisningen gå på bekostning av viljen til sameksistens. Jeg vet at de ekstreme finnes, det er ikke dem jeg kommer til å savne. Men jeg har sett positive religiøse krefter som virker sammen i oppbyggelse og som skaper fremtidshåp gjennom arbeid for rettferdighet og fred. Jeg kommer til å savne den positive kraften jeg har opplevd blant mennesker som tar religionen sin på alvor, når de leser at salaam eller shalom eller fred er essensen i religionen, og lever etter det.
Gamlebyen
Jeg har ofte ergret meg over hvor sakte strømmen av mennesker siger gjennom markedene i Gamlebyen, jeg har hatt en tendens til å beregne tid utfra strekning og ikke mennesker i veien når jeg har vært på vei gjennom byen. Jeg synes det er unødvendig mange klesbutikker og souvenirbutikker og matbutikker på et lite område. Men jeg kommer til å savne det. Jeg kommer til å savne hyggelige kjøpmenn som ber deg inn på en kopp te med mint enten de tror de kan få deg til å handle eller ikke. Jeg kommer til å savne gamle koner i tradisjonelle broderte kjoler som sitter langs gatene og selger urter. Jeg kommer til å savne alle kirkene i Gamlebyen, særlig Gravkirken. Min "faste plass" på Golgata må klare seg uten meg, og jeg meg uten den. Hvor skal jeg nå finne den stille sangen til de etiopiske munkene eller de vakre prosesjonene til fransiskanerne? Hvem skal nå inspirere meg med sin ortodokse eller katolske fromhet?
Kirken
Om jeg er fascinert både av ortodokse og katolske tradisjoner i ulike former, er det likevel min anglikanske kirke, St George's, jeg kommer til å savne mest. Jeg kommer til å savne de daglige bønnene, jeg kommer til å savne det å ha tid til å delta på dem flere ganger i uka. Jeg kommer til å savne min aktive deltakelse på søndagsgudstjenestene. Jeg kommer til å savne vennene mine der, sterke personligheter, brennende engasjerte aktivister, modige hverdagshelter. Jeg kommer til å savne prestene, Guds tjenere som tør å være tydelige samtidig som de gir det påfyllet du trenger for å komme videre. Jeg kommer til å savne det åndelige fellesskapet, og muligheten til å vokse i tro, ved troens kilde. Men hvem har sagt at jeg ikke kan fortsette denne vandringen? Jeg har opplevd at det går an, og nå er det opp til meg å finne det jeg trenger der jeg nå er.
Slutten
Slutten har jeg kalt dette brevet. Er det slutten? Det er i hvert fall slutten på mitt ni måneder lange utvekslingsopphold hos KFUK i Palestina. Men som en av mine kloke venner i Jerusalem sa: "Du reiser ikke tilbake til Norge, men videre til Norge. Du er forandret, og fortsetter din reise i livet." Det blir nok ikke ukentlige fellesbrev i sommer. Men jeg har tenkt at de som ønsker, skal få fortsette å følge meg på ferden. De som ikke ønsker, som har vært interessert kun fordi det har handlet om Palestina, eller som av andre grunner ikke ønsker å motta flere fellesbrev, kan bare si ifra, så strykes de fra listen. Ellers minner jeg om blog'en min, der det stadig er brev og bilder: http://banglahanne.blogspot.com/
Vemodig hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg har avsluttet mitt ni måneder lange opphold i Palestina, og sitter hjemme på Ringerike og skriver. Det er mer enn en smule vemodig. Jeg hadde tenkt å sende denne hilsenen fra Jerusalem, men prioriterte sosiale sammenkomster fremfor fellesbrev-skriving de siste kveldene. Det er jeg i grunnen fornøyd med. Jeg har nok av anledning til å skrive nå, her jeg minnes gode opplevelser og allerede begynner å kjenne på savnet. Dere skal få innblikk i noen savn.
Sikkerhet
-Eller alt er kanskje ikke savn... Jeg tror ikke jeg kommer til å savne alt som gjøres av "sikkerhetsmessige årsaker". Sikkerhet er oppskrytt. Sikkerhet er en avgud og en unnskyldning jeg ikke biter på. Sikkerhet er stort sett bare tull og et dekknavn for ydmykelse. Men av og til kan det være morsomt, som på flyplassen i Tel Aviv i går for eksempel. Jeg hadde jo regnet med å måtte bruke litt tid i sikkerhetskontrollen, jeg har tidligere erfart at det kan være nødvendig når de har med farlige mennesker som meg å gjøre. De fattet raskt mistanke denne gangen også. Jeg behøvde bare nevne "utveksling i KFUK" og sikkerhetsdamen rygget flere skritt, konsulterte med en kollega, satte røde lapper på bagasjen min og sa "kom med meg, er du snill". Røde lapper lyser fare. De har et fargekodesystem med seks farger, og rød er verst, eller best, ettersom man ser det, det resulterer i hvert fall i mest oppmerksomhet. Denne røde fargen gjorde at jeg fikk personlig følge av 3-4 sikkerhetsvakter i omtrent en time før de var ferdige med meg, fin bruk av tid og penger. Etter en utspørring som ikke avslørte de store hemmelighetene, ble bagasjen min gjennomlyst og pakket ut, ting for ting. De fant ingen eksplosiver der, og fortsatte da med nøye metalldetektor-undersøkelse av kroppen min. Jeg vet ikke om de var skuffet over resultatet. Jeg var ganske fornøyd. Det var ikke så ubehagelig som jeg hadde fryktet, vaktene var høflige, og jeg hadde det altså egentlig ganske morsomt. Til slutt ble jeg fulgt til passkontrollen slik at jeg skulle slippe å havne i samme sikkerhetskontrollen igjen. Det var da ganske omtenksomt. Nei, jeg tror ikke jeg kommer til å savne "sikkerheten", men humoren den utløser vil jeg kanskje savne.
Religion
Etter en natt på en benk på London Heathrow, tok jeg en tur på det felles-religiøse bønnerommet før flyavgang i morges. Det var ingen der da jeg kom, men etter en liten stund kom en jøde med bønnesjalet sitt og begynte sin bønn. Like etterpå kom en muslim med bønneteppet sitt og stilte seg mot Mekka. Der var vi da, en jøde, en muslim og en kristen, i bønn til den ene Gud, i et spesielt fellesskap, uten ord, men i bønn. Det var en flott opplevelse, og spesielt sterkt etter å ha reist fra Jerusalem der religionene lever så tett. Jeg kommer til å savne det fargerike samspillet mellom religionene. Jeg liker å se mennesker som er dypt engasjert i det de tror på. Det finnes mange av dem i Jerusalem, for mange, mener noen. "Problemet med dette stedet er at folk er for religiøse," har jeg fått høre et par ganger. Jeg vet ikke om jeg er enig. For noen kan den religiøse overbevisningen gå på bekostning av viljen til sameksistens. Jeg vet at de ekstreme finnes, det er ikke dem jeg kommer til å savne. Men jeg har sett positive religiøse krefter som virker sammen i oppbyggelse og som skaper fremtidshåp gjennom arbeid for rettferdighet og fred. Jeg kommer til å savne den positive kraften jeg har opplevd blant mennesker som tar religionen sin på alvor, når de leser at salaam eller shalom eller fred er essensen i religionen, og lever etter det.
Gamlebyen
Jeg har ofte ergret meg over hvor sakte strømmen av mennesker siger gjennom markedene i Gamlebyen, jeg har hatt en tendens til å beregne tid utfra strekning og ikke mennesker i veien når jeg har vært på vei gjennom byen. Jeg synes det er unødvendig mange klesbutikker og souvenirbutikker og matbutikker på et lite område. Men jeg kommer til å savne det. Jeg kommer til å savne hyggelige kjøpmenn som ber deg inn på en kopp te med mint enten de tror de kan få deg til å handle eller ikke. Jeg kommer til å savne gamle koner i tradisjonelle broderte kjoler som sitter langs gatene og selger urter. Jeg kommer til å savne alle kirkene i Gamlebyen, særlig Gravkirken. Min "faste plass" på Golgata må klare seg uten meg, og jeg meg uten den. Hvor skal jeg nå finne den stille sangen til de etiopiske munkene eller de vakre prosesjonene til fransiskanerne? Hvem skal nå inspirere meg med sin ortodokse eller katolske fromhet?
Kirken
Om jeg er fascinert både av ortodokse og katolske tradisjoner i ulike former, er det likevel min anglikanske kirke, St George's, jeg kommer til å savne mest. Jeg kommer til å savne de daglige bønnene, jeg kommer til å savne det å ha tid til å delta på dem flere ganger i uka. Jeg kommer til å savne min aktive deltakelse på søndagsgudstjenestene. Jeg kommer til å savne vennene mine der, sterke personligheter, brennende engasjerte aktivister, modige hverdagshelter. Jeg kommer til å savne prestene, Guds tjenere som tør å være tydelige samtidig som de gir det påfyllet du trenger for å komme videre. Jeg kommer til å savne det åndelige fellesskapet, og muligheten til å vokse i tro, ved troens kilde. Men hvem har sagt at jeg ikke kan fortsette denne vandringen? Jeg har opplevd at det går an, og nå er det opp til meg å finne det jeg trenger der jeg nå er.
Slutten
Slutten har jeg kalt dette brevet. Er det slutten? Det er i hvert fall slutten på mitt ni måneder lange utvekslingsopphold hos KFUK i Palestina. Men som en av mine kloke venner i Jerusalem sa: "Du reiser ikke tilbake til Norge, men videre til Norge. Du er forandret, og fortsetter din reise i livet." Det blir nok ikke ukentlige fellesbrev i sommer. Men jeg har tenkt at de som ønsker, skal få fortsette å følge meg på ferden. De som ikke ønsker, som har vært interessert kun fordi det har handlet om Palestina, eller som av andre grunner ikke ønsker å motta flere fellesbrev, kan bare si ifra, så strykes de fra listen. Ellers minner jeg om blog'en min, der det stadig er brev og bilder: http://banglahanne.blogspot.com/
Vemodig hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:09 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home