Palestina-hilsen nr 38. Flyvende damer.
20.05.2005
Kjære venner!
Før jeg skulle motta en gruppe norske damer sist fredag, diskuterte jeg med Stine hvordan disse damene kunne være. Det er jo ikke hver dag 15 norske damer, ”i sin beste alder”, som de har beskrevet det selv, reiser på en ukes ferie til Palestina. To av dem har vært ledsagere i Hebron med EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel) for et og et halv år siden, og var denne turens initiativtakere. Vi antok at deltakerne måtte være litt alternative, også i klesveien, og regnet med å møte en gruppe ”flyvende damer”, altså slike med lange, flagrende klær. Vi ble kanskje litt skuffet over hvor lite flyvende de var den første kvelden, men etter å ha tilbrakt en uke med dem, må jeg si det er en bra gruppe vanlige damer som har gjort inntrykk på meg.
Som Angela i ICAHD sa; det er viktig at vanlige folk vet hva som skjer her, ikke bare ”ekstreme fredsaktivister”. Når man forteller hva man har opplevd, kan man imidlertid lett bli tatt for å være det sistnevnte. En kommentar jeg stadig har hørt den siste uka, er: ”Dette skal vi fortelle når vi kommer hjem.” Det er tydelig at opplevelsene har gjort inntrykk. Jeg håper da at de som lytter, skjønner at dette fremdeles er vanlige damer, men at de har sett en urettferdighet som ikke kan ties ihjel, men må informeres om.
Når jeg reiser rundt med en gruppe som gisper hver gang vi ser en bosetning eller mur, skjønner jeg at jeg kanskje har vært her litt for lenge. Okkupasjonen er blitt en vane for meg. I begynnelsen ble jeg kvalm av å se muren. Nå er den en del av dagliglivet. I begynnelsen ble jeg utslitt av å vente i kø på kontrollposter. Nå er det en vane. I begynnelsen lurte jeg på hvor mange bosetninger det går an å opprette på Vestbredden. Nå skjønner jeg at de er overalt.
”Hvorfor gjør de ikke motstand?” spurte én da vi passerte Kalandia kontrollpost på vei til Ramallah. Svaret fra en annen var: ”Hvordan gjøre motstand mot verdens fjerde største militærmaskin?” Palestinerne gjør motstand. Intifada er motstand. Men jeg skjønner at man ikke kan protestere kontinuerlig. Palestinerne prøver å leve et vanlig liv, gjennom sine daglige kontrollpost-passeringer, forsinkelser, studier og jobb. Noen ganger virker livet lettere, når en kontrollpost er tatt bort (mens en annen er satt opp), eller når problemene er blitt en vane, og man ikke husker hvordan det var før. Besøket minner meg om at okkupasjon ikke er noen naturlig situasjon. Det må ikke bli en vane.
Vi har rukket mye på en uke, og svaret på hvordan det har vært, er vel som det pleier: Bra, men tøft. Vi har hatt flere møter med enkeltpersoner som har hatt sterke historier å fortelle. Vi har sett mye av Vestbredden og besøkt KFUK og andre organisasjoner. Litt politisk kultur har vi også fått med oss, da vi i Betlehem så en danseforestilling kalt ”At the checkpoint”. En gruppe ungdommer fra Ramallah viste en flott dramatisk dans med utgangspunkt i hvordan livet kan arte seg på en kontrollpost. Da vi noen dager senere var med ICAHD og så muren i Abu Dis, ble plutselig dansen virkelighet. En gruppe jenter var på vei fra universitetet på øst-siden av muren, til Jerusalem for å be. De forsøkte å gå gjennom klosterhagen der jeg har gått flere ganger, men ble stoppet av soldater som plutselig dukket opp. På samme måte som på dansen, trakk de frem ID-kortene sine, men ble sendt tilbake. Etter litt argumentasjon snudde de. Da vi kjørte videre langs muren, møtte vi dem imidlertid igjen, klatrende over et annet sted, der det bare er en lav mur. Flere i bussen klappet, og smil ble utvekslet mellom de klatrende og de norske. Det kjentes litt som en seier. Hva var grunnen til at disse jentene ikke skulle få be i Jerusalem? Men om de klarte å klatre over muren, var det tvilsomt om de ville komme seg helt til moskeen, sa Angela. Soldater finnes overalt. Dansen fortsetter, palestinerne står stadig i kø på kontrollposter.
En av de store opplevelsene denne uka, var da vi delte oss. Halve gruppa dro til Yanoun, i nærheten av Nablus, og vi andre kjørte også samme vei. Yanoun er en liten palestinsk landsby i en dal omringet av nye israelske bosetninger på høydene rundt. For at innbyggerne skal kunne fortsette å bo der, er de avhengige av internasjonal tilstedeværelse, og de norske damene hadde altså denne oppgaven en natt. Vi andre fikk også oppleve de vakre dalene med olivenlunder, og de mindre vakre brakke-bosetningene på hver høyde.
Noen hadde hørt at det skulle være spennende å se ruinene av Sebaste, den gamle samaritanske hovedstaden like ved Nablus. Vi så ikke ruinene, men endte opp i dagens samaritanske landsby, på Garisim-fjellet ved Nablus, der det var et museum vi kunne besøke. Mens de andre kanskje syntes dette var det særeste de hadde vært med på, må jeg innrømme at jeg syntes det var veldig fascinerende. Vi fikk høre om samaritanernes historie, og se hvordan guiden vår kunne føre slekten tilbake til Adam. Han fortalte at samaritanerne er etterkommere etter Levi og Josef, mens jødene er etterkommere etter Juda og Benjamin. Resten av stammene etter Jakobs tolv sønner skal ha gått tapt. Mens jødene teller ganske mange i dag, er det kun 680 samaritanere. De bor i to landsbyer, ved Nablus og i Holon ved Tel Aviv. Deres bibel består av de fem Mosebøkene og Josva. De feirer ulike høytider og er opptatt av å føre tradisjonen videre. Årets høydepunkt er påskeofringen på Garisim-fjellet, der det gjerne kommer mange tilreisende for å se på dette ritualet.
Samaritanerne har en spesiell posisjon i samfunnet. Samaritanerne som bor på Vestbredden har israelske ID-kort. De jobber blant palestinerne i Nablus. De snakker flere språk. Dagligspråket på Garisim er arabisk. Men på sabbaten brukes det religiøse språket gammel-hebraisk, som er eldre enn det ”moderne” bibelhebraiske jeg lærer på MF. Mens de andre syntes det var fryktelig mye disse stakkars samaritanerne måtte passe på og leve etter, er jeg imponert over hvordan de gjør det de kan for å holde på tradisjonene. De mente det var viktig for at Messias skulle komme. Hvem denne Messias var, hadde vi litt problemer med å forstå. Noen spurte om Jesus var Messias, og det fikk vi ikke skikkelig svar på. Men at de var opptatt av Jesu liknelser om og møter med samaritanere, skjønte vi. Kristnes interesse for samaritanerne var også bakgrunnen for åpningen av museet. Man kan lure på hvilken innflytelse 680 personer kan ha i konflikten i Det Hellige Land. Den kan virke minimal. Men jeg har faktisk litt tro på dem. De er så få at de ikke er noen trussel, og de har et godt forhold til både jøder og palestinere, hvis jeg har forstått riktig. De er opptatt av at det skal bli fred i området, og håper at de selv kan spille en rolle. Jeg ser at jeg kanskje er mer flyvende nå enn de norske damene mine. Men jeg må se håp der jeg tror at det finnes. Jeg tror det finnes på Garisim-fjellet.
Flyvende hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Før jeg skulle motta en gruppe norske damer sist fredag, diskuterte jeg med Stine hvordan disse damene kunne være. Det er jo ikke hver dag 15 norske damer, ”i sin beste alder”, som de har beskrevet det selv, reiser på en ukes ferie til Palestina. To av dem har vært ledsagere i Hebron med EAPPI (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel) for et og et halv år siden, og var denne turens initiativtakere. Vi antok at deltakerne måtte være litt alternative, også i klesveien, og regnet med å møte en gruppe ”flyvende damer”, altså slike med lange, flagrende klær. Vi ble kanskje litt skuffet over hvor lite flyvende de var den første kvelden, men etter å ha tilbrakt en uke med dem, må jeg si det er en bra gruppe vanlige damer som har gjort inntrykk på meg.
Som Angela i ICAHD sa; det er viktig at vanlige folk vet hva som skjer her, ikke bare ”ekstreme fredsaktivister”. Når man forteller hva man har opplevd, kan man imidlertid lett bli tatt for å være det sistnevnte. En kommentar jeg stadig har hørt den siste uka, er: ”Dette skal vi fortelle når vi kommer hjem.” Det er tydelig at opplevelsene har gjort inntrykk. Jeg håper da at de som lytter, skjønner at dette fremdeles er vanlige damer, men at de har sett en urettferdighet som ikke kan ties ihjel, men må informeres om.
Når jeg reiser rundt med en gruppe som gisper hver gang vi ser en bosetning eller mur, skjønner jeg at jeg kanskje har vært her litt for lenge. Okkupasjonen er blitt en vane for meg. I begynnelsen ble jeg kvalm av å se muren. Nå er den en del av dagliglivet. I begynnelsen ble jeg utslitt av å vente i kø på kontrollposter. Nå er det en vane. I begynnelsen lurte jeg på hvor mange bosetninger det går an å opprette på Vestbredden. Nå skjønner jeg at de er overalt.
”Hvorfor gjør de ikke motstand?” spurte én da vi passerte Kalandia kontrollpost på vei til Ramallah. Svaret fra en annen var: ”Hvordan gjøre motstand mot verdens fjerde største militærmaskin?” Palestinerne gjør motstand. Intifada er motstand. Men jeg skjønner at man ikke kan protestere kontinuerlig. Palestinerne prøver å leve et vanlig liv, gjennom sine daglige kontrollpost-passeringer, forsinkelser, studier og jobb. Noen ganger virker livet lettere, når en kontrollpost er tatt bort (mens en annen er satt opp), eller når problemene er blitt en vane, og man ikke husker hvordan det var før. Besøket minner meg om at okkupasjon ikke er noen naturlig situasjon. Det må ikke bli en vane.
Vi har rukket mye på en uke, og svaret på hvordan det har vært, er vel som det pleier: Bra, men tøft. Vi har hatt flere møter med enkeltpersoner som har hatt sterke historier å fortelle. Vi har sett mye av Vestbredden og besøkt KFUK og andre organisasjoner. Litt politisk kultur har vi også fått med oss, da vi i Betlehem så en danseforestilling kalt ”At the checkpoint”. En gruppe ungdommer fra Ramallah viste en flott dramatisk dans med utgangspunkt i hvordan livet kan arte seg på en kontrollpost. Da vi noen dager senere var med ICAHD og så muren i Abu Dis, ble plutselig dansen virkelighet. En gruppe jenter var på vei fra universitetet på øst-siden av muren, til Jerusalem for å be. De forsøkte å gå gjennom klosterhagen der jeg har gått flere ganger, men ble stoppet av soldater som plutselig dukket opp. På samme måte som på dansen, trakk de frem ID-kortene sine, men ble sendt tilbake. Etter litt argumentasjon snudde de. Da vi kjørte videre langs muren, møtte vi dem imidlertid igjen, klatrende over et annet sted, der det bare er en lav mur. Flere i bussen klappet, og smil ble utvekslet mellom de klatrende og de norske. Det kjentes litt som en seier. Hva var grunnen til at disse jentene ikke skulle få be i Jerusalem? Men om de klarte å klatre over muren, var det tvilsomt om de ville komme seg helt til moskeen, sa Angela. Soldater finnes overalt. Dansen fortsetter, palestinerne står stadig i kø på kontrollposter.
En av de store opplevelsene denne uka, var da vi delte oss. Halve gruppa dro til Yanoun, i nærheten av Nablus, og vi andre kjørte også samme vei. Yanoun er en liten palestinsk landsby i en dal omringet av nye israelske bosetninger på høydene rundt. For at innbyggerne skal kunne fortsette å bo der, er de avhengige av internasjonal tilstedeværelse, og de norske damene hadde altså denne oppgaven en natt. Vi andre fikk også oppleve de vakre dalene med olivenlunder, og de mindre vakre brakke-bosetningene på hver høyde.
Noen hadde hørt at det skulle være spennende å se ruinene av Sebaste, den gamle samaritanske hovedstaden like ved Nablus. Vi så ikke ruinene, men endte opp i dagens samaritanske landsby, på Garisim-fjellet ved Nablus, der det var et museum vi kunne besøke. Mens de andre kanskje syntes dette var det særeste de hadde vært med på, må jeg innrømme at jeg syntes det var veldig fascinerende. Vi fikk høre om samaritanernes historie, og se hvordan guiden vår kunne føre slekten tilbake til Adam. Han fortalte at samaritanerne er etterkommere etter Levi og Josef, mens jødene er etterkommere etter Juda og Benjamin. Resten av stammene etter Jakobs tolv sønner skal ha gått tapt. Mens jødene teller ganske mange i dag, er det kun 680 samaritanere. De bor i to landsbyer, ved Nablus og i Holon ved Tel Aviv. Deres bibel består av de fem Mosebøkene og Josva. De feirer ulike høytider og er opptatt av å føre tradisjonen videre. Årets høydepunkt er påskeofringen på Garisim-fjellet, der det gjerne kommer mange tilreisende for å se på dette ritualet.
Samaritanerne har en spesiell posisjon i samfunnet. Samaritanerne som bor på Vestbredden har israelske ID-kort. De jobber blant palestinerne i Nablus. De snakker flere språk. Dagligspråket på Garisim er arabisk. Men på sabbaten brukes det religiøse språket gammel-hebraisk, som er eldre enn det ”moderne” bibelhebraiske jeg lærer på MF. Mens de andre syntes det var fryktelig mye disse stakkars samaritanerne måtte passe på og leve etter, er jeg imponert over hvordan de gjør det de kan for å holde på tradisjonene. De mente det var viktig for at Messias skulle komme. Hvem denne Messias var, hadde vi litt problemer med å forstå. Noen spurte om Jesus var Messias, og det fikk vi ikke skikkelig svar på. Men at de var opptatt av Jesu liknelser om og møter med samaritanere, skjønte vi. Kristnes interesse for samaritanerne var også bakgrunnen for åpningen av museet. Man kan lure på hvilken innflytelse 680 personer kan ha i konflikten i Det Hellige Land. Den kan virke minimal. Men jeg har faktisk litt tro på dem. De er så få at de ikke er noen trussel, og de har et godt forhold til både jøder og palestinere, hvis jeg har forstått riktig. De er opptatt av at det skal bli fred i området, og håper at de selv kan spille en rolle. Jeg ser at jeg kanskje er mer flyvende nå enn de norske damene mine. Men jeg må se håp der jeg tror at det finnes. Jeg tror det finnes på Garisim-fjellet.
Flyvende hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 1:23 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home