Palestina-hilsen nr 37. Palestinere i Israel.
13.05.2005
Kjære venner!
Det hyggelige besøket fortsetter, og flere hyggelige mennesker møter oss på vår vei. Det er blitt mange gode opplevelser på oss, og når man har besøk, blir det gjerne til at man opplever noe nytt selv også. Da vi møtte Paul prest her om dagen etter at vi hadde vært på tur med ICAHD, spurte han Stine om hun fikk se noen hellige steder når hun var sammen med meg, eller om jeg bare tok henne med rundt på politiske turer...
Jeg synes jeg har klart å vise frem noen hellige steder også, vi har i hvert fall vært innom de mest sentrale her i Jerusalem, og i går reiste vi til Nasaret. Noen syntes det var litt rart å reise dit i går, på Israels uavhengighetsdag, for da var det ikke så lett å komme seg rundt med buss. Men vi fant en drosje som vi klarte å prute såpass mye med at vi kom oss til Gennesaret-sjøen med Kapernaum og Tabgha.
Vi tenkte å besøke Nasarets kirker etter lunsj. Lunsjen ble inntatt på en gaterestaurant der vi kom i snakk med to palestinske jenter som satt ved nabobordet. De jobbet begge i I’lam, Media Center for Arab Palestinians in Israel. Det er ikke hver dag man får høre om hvilke vanskeligheter arabiske journalister i Israel opplever, så vi benyttet sjansen til å få svar på det vi lurte på. Arabiske journalister i Israel er verken medlem av fagforeninger i Israel eller Palestina. De faller litt mellom to stoler. Det gjelder i grunnen palestinere med israelsk statsborgerskap i mange sammenhenger.
Palestinerne som ble boende i det som ble Israel i 1948 er i en ganske spesiell situasjon. Jeg har jo hatt fokus på palestinerne i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Jeg vet at palestinerne i Gaza har det vanskelig. Men palestinerne i Israel har ikke vært så mye i mine tanker, selv om jeg har visst at de er nederst på rangstigen i denne staten, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg har likevel tenkt at disse palestinerne har det mye lettere enn de som bor i Øst-Jerusalem eller på Vestbredden. Jeg har hørt palestinere i de okkuperte områdene klage over liten støtte fra palestinere i Israel. Men det er stor forskjell. Palestinerne vi møtte i går var helt klart palestinere først.
Jeg har vært vant til å høre om israelske arabere, mer enn palestinere i Israel. Det er en del av Israels bevisste politikk for å minske den palestinske nasjonalfølelsen til de israelske araberne. Mange i denne minoriteten ser imidlertid på sin palestinske identitet som svært viktig, og møtet med de to jentene i går var et møte med to palestinere som fortsatt bor i det de vil kalle Palestina selv om det i dag kalles Israel av alle andre. Det vil si, det var ganske stor forskjell på dem. Den ene var oppvokst i nærheten av Nasaret, hadde jødiske venner, og ikke problemer med å uttale ”Israel”. Den andre er født og oppvokst i Canada, men er nettopp kommet hit etter å ha giftet seg med en palestiner fra Israel. Faren hennes ville aldri si Israel høyt, det var et skittent ord. Familien er ofre for utdrivelsen i 1948. Vi fikk et lite innblikk i israelsk befolkningspolitikk da hun beskrev hvor vanskelig det vil være for henne å få israelsk statsborgerskap selv om moren, med sitt israelske statsborgerskap, flyktet fra Israel i 1967. Ektemannen har altså også israelsk statsborgerskap. Mens jøder uansett hvor de kommer fra automatisk får israelsk statsborgerskap hvis de kommer til landet, er verken morens eller mannens israelske statsborgerskap noen garanti for at vår venninne vil få det.
Galilea og Negev er de områdene i Israel som har en majoritet av palestinere fremfor jøder. Jeg ble overrasket over å høre at den samme politikken som brukes for å bosette Vestbredden, brukes i kampen mot den palestinske majoriteten i områder i Israel. Jeg er vant til å se jødiske bosetninger på alle høyder på Vestbredden, en strategi som skal sikre Israel kontroll. At den samme strategien brukes i Israel, var imidlertid nytt for meg. Men det er altså tilfelle. På høydene rundt Nasaret, for eksempel, som er en palestinsk by, har det poppet opp fire jødiske byer som skal sørge for at det palestinske Nasaret ikke kan ekspandere. De jødiske nybyggerne som skal trekkes ut av Gaza til sommeren, vil bli plassert i slike byer i Galilea og Negev i tillegg til i bosetninger på Vestbredden. Jeg kan skjønne at våre nye venner også kalte jødiske byer i Israel for bosetninger.
Gjennom ICAHD har jeg hørt mye om husødeleggelser både i Øst-Jerusalem og på Vestbredden og i Gaza. Palestinere i Øst-Jerusalem får ikke byggetillatelse slik at de blir tvunget til å flytte utenfor byen, og da havner på Vestbredden, eller de bygger uten tillatelse og risikerer da at huset blir revet. Jeg ante ikke at det samme våpenet ble brukt i Israel. En million, 20 %, av Israels innbyggere er palestinere. De har ikke lov til å bo på 93 % av israelsk jord. Der de har lov til å bo har de heller ikke store muligheter for å få tillatelse til å bygge. Noen bygger ulovlig, og husødeleggelser er altså et fenomen som ikke er uvanlig.
Da lunsjen var over, ble vi spurt om vi ville være med på en markering til minne om Nakba’en i 1948. ”Nakba” betyr katastrofe, og er palestinernes betegnelse på det som skjedde med mange palestinere da staten Israel ble opprettet. Mens noen feirer uavhengigheten, sørger andre over katastrofen. Markeringen bestod av en marsj mellom to landsbyer som ble ødelagt i 1948, og så var det taler og sang. Mediene rapporterte i etterkant at det hadde vært 5000 på markeringen, flest palestinere, men også noen jøder og utlendinger. Tilfeldighetene gjorde at vi møtte en norsk stipendiat der vi marsjerte. Hun skrev om arabisk og jødisk identitet i Israel. Ellers så det ut til at våre venner kjente de fleste journalistene som var kommet for å dekke markeringen, de jobber jo i en medie-organisasjon.
Da vi kom tilbake til Nasaret, begynte det å bli sent, og bare én kirke var åpen. Paul har kanskje rett i at jeg har en evne til å havne i og vise frem politiske markeringer like mye som hellige steder... Men det behøver ikke være så negativt. Siden ikke alle de hellige stedene i Nasaret er besøkt, må vi jo komme tilbake en gang. Med I’lam og andre spennende organisasjoner er det jo også verdt å komme tilbake for å bli bedre kjent med situasjonen for palestinere i Israel. Jeg fikk noen lenker som jeg videreformidler her:
http://www.arabhra.org/
http://www.ittijah.org/
http://www.adalah.org/eng/index.php
Blandet hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det hyggelige besøket fortsetter, og flere hyggelige mennesker møter oss på vår vei. Det er blitt mange gode opplevelser på oss, og når man har besøk, blir det gjerne til at man opplever noe nytt selv også. Da vi møtte Paul prest her om dagen etter at vi hadde vært på tur med ICAHD, spurte han Stine om hun fikk se noen hellige steder når hun var sammen med meg, eller om jeg bare tok henne med rundt på politiske turer...
Jeg synes jeg har klart å vise frem noen hellige steder også, vi har i hvert fall vært innom de mest sentrale her i Jerusalem, og i går reiste vi til Nasaret. Noen syntes det var litt rart å reise dit i går, på Israels uavhengighetsdag, for da var det ikke så lett å komme seg rundt med buss. Men vi fant en drosje som vi klarte å prute såpass mye med at vi kom oss til Gennesaret-sjøen med Kapernaum og Tabgha.
Vi tenkte å besøke Nasarets kirker etter lunsj. Lunsjen ble inntatt på en gaterestaurant der vi kom i snakk med to palestinske jenter som satt ved nabobordet. De jobbet begge i I’lam, Media Center for Arab Palestinians in Israel. Det er ikke hver dag man får høre om hvilke vanskeligheter arabiske journalister i Israel opplever, så vi benyttet sjansen til å få svar på det vi lurte på. Arabiske journalister i Israel er verken medlem av fagforeninger i Israel eller Palestina. De faller litt mellom to stoler. Det gjelder i grunnen palestinere med israelsk statsborgerskap i mange sammenhenger.
Palestinerne som ble boende i det som ble Israel i 1948 er i en ganske spesiell situasjon. Jeg har jo hatt fokus på palestinerne i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Jeg vet at palestinerne i Gaza har det vanskelig. Men palestinerne i Israel har ikke vært så mye i mine tanker, selv om jeg har visst at de er nederst på rangstigen i denne staten, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg har likevel tenkt at disse palestinerne har det mye lettere enn de som bor i Øst-Jerusalem eller på Vestbredden. Jeg har hørt palestinere i de okkuperte områdene klage over liten støtte fra palestinere i Israel. Men det er stor forskjell. Palestinerne vi møtte i går var helt klart palestinere først.
Jeg har vært vant til å høre om israelske arabere, mer enn palestinere i Israel. Det er en del av Israels bevisste politikk for å minske den palestinske nasjonalfølelsen til de israelske araberne. Mange i denne minoriteten ser imidlertid på sin palestinske identitet som svært viktig, og møtet med de to jentene i går var et møte med to palestinere som fortsatt bor i det de vil kalle Palestina selv om det i dag kalles Israel av alle andre. Det vil si, det var ganske stor forskjell på dem. Den ene var oppvokst i nærheten av Nasaret, hadde jødiske venner, og ikke problemer med å uttale ”Israel”. Den andre er født og oppvokst i Canada, men er nettopp kommet hit etter å ha giftet seg med en palestiner fra Israel. Faren hennes ville aldri si Israel høyt, det var et skittent ord. Familien er ofre for utdrivelsen i 1948. Vi fikk et lite innblikk i israelsk befolkningspolitikk da hun beskrev hvor vanskelig det vil være for henne å få israelsk statsborgerskap selv om moren, med sitt israelske statsborgerskap, flyktet fra Israel i 1967. Ektemannen har altså også israelsk statsborgerskap. Mens jøder uansett hvor de kommer fra automatisk får israelsk statsborgerskap hvis de kommer til landet, er verken morens eller mannens israelske statsborgerskap noen garanti for at vår venninne vil få det.
Galilea og Negev er de områdene i Israel som har en majoritet av palestinere fremfor jøder. Jeg ble overrasket over å høre at den samme politikken som brukes for å bosette Vestbredden, brukes i kampen mot den palestinske majoriteten i områder i Israel. Jeg er vant til å se jødiske bosetninger på alle høyder på Vestbredden, en strategi som skal sikre Israel kontroll. At den samme strategien brukes i Israel, var imidlertid nytt for meg. Men det er altså tilfelle. På høydene rundt Nasaret, for eksempel, som er en palestinsk by, har det poppet opp fire jødiske byer som skal sørge for at det palestinske Nasaret ikke kan ekspandere. De jødiske nybyggerne som skal trekkes ut av Gaza til sommeren, vil bli plassert i slike byer i Galilea og Negev i tillegg til i bosetninger på Vestbredden. Jeg kan skjønne at våre nye venner også kalte jødiske byer i Israel for bosetninger.
Gjennom ICAHD har jeg hørt mye om husødeleggelser både i Øst-Jerusalem og på Vestbredden og i Gaza. Palestinere i Øst-Jerusalem får ikke byggetillatelse slik at de blir tvunget til å flytte utenfor byen, og da havner på Vestbredden, eller de bygger uten tillatelse og risikerer da at huset blir revet. Jeg ante ikke at det samme våpenet ble brukt i Israel. En million, 20 %, av Israels innbyggere er palestinere. De har ikke lov til å bo på 93 % av israelsk jord. Der de har lov til å bo har de heller ikke store muligheter for å få tillatelse til å bygge. Noen bygger ulovlig, og husødeleggelser er altså et fenomen som ikke er uvanlig.
Da lunsjen var over, ble vi spurt om vi ville være med på en markering til minne om Nakba’en i 1948. ”Nakba” betyr katastrofe, og er palestinernes betegnelse på det som skjedde med mange palestinere da staten Israel ble opprettet. Mens noen feirer uavhengigheten, sørger andre over katastrofen. Markeringen bestod av en marsj mellom to landsbyer som ble ødelagt i 1948, og så var det taler og sang. Mediene rapporterte i etterkant at det hadde vært 5000 på markeringen, flest palestinere, men også noen jøder og utlendinger. Tilfeldighetene gjorde at vi møtte en norsk stipendiat der vi marsjerte. Hun skrev om arabisk og jødisk identitet i Israel. Ellers så det ut til at våre venner kjente de fleste journalistene som var kommet for å dekke markeringen, de jobber jo i en medie-organisasjon.
Da vi kom tilbake til Nasaret, begynte det å bli sent, og bare én kirke var åpen. Paul har kanskje rett i at jeg har en evne til å havne i og vise frem politiske markeringer like mye som hellige steder... Men det behøver ikke være så negativt. Siden ikke alle de hellige stedene i Nasaret er besøkt, må vi jo komme tilbake en gang. Med I’lam og andre spennende organisasjoner er det jo også verdt å komme tilbake for å bli bedre kjent med situasjonen for palestinere i Israel. Jeg fikk noen lenker som jeg videreformidler her:
http://www.arabhra.org/
http://www.ittijah.org/
http://www.adalah.org/eng/index.php
Blandet hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:58 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home