Palestina-hilsen nr 36. Hyggelige-mennesker-dagen.
08.05.2005
Kjære venner!
Jeg hygger meg med norsk besøk om dagen. Min venninne Stine er her i ti dager. Da jeg ikke riktig visste hva jeg skulle skrive om denne gangen, sa hun: ”Skriv om hyggelige-mennesker-dagen!” Det var en god idé, for i går var det altså, om ikke offisielt, så opplevde vi det i hvert fall, hyggelige-mennesker-dagen.
De første hyggelige menneskene møtte vi da vi skulle krysse muren ved Abu Dis, øst for Jerusalem. Israelske soldater er ikke de jeg forventer at skal være hyggelige, så jeg var litt usikker da vi nærmet oss. Denne passeringen var litt lenger sør enn der jeg vanligvis har gått, og alle var på vei motsatt retning av oss, klatrende forbi en stengt port. Vi spurte om vi kunne passere for å komme oss til Jeriko. De skjønte ikke så godt engelsk, så en palestiner hjalp oss med tolkingen. Han kommenterte at disse soldatene var hyggelige, de ville la oss passere. Mens vi ventet på at noen eldre, palestinske damer skulle klatre over før oss, fikk vi selv se soldatenes uvanlige vennlighet. De hjalp villig til med å få damenes store grønnsakssekker over gjerdet. Det var et tungvint sted å skulle passere, men hjelpsomme soldater gav oss et håp og viste at de grønnkledte også er mennesker.
I Jeriko besøkte vi KFUK og matlagingsprogrammet der jeg jobbet i høst. Her var det ingen overraskelse å møte hyggelige mennesker. Staben var utvidet og det var god stemning blant damene. Gleden over å se to norske besøkende var også stor. Hjemme hos vertsfamilien min fikk vi te og kaker og moret oss over to karakterer av noen bestemødre. Vi fikk hjelp til å få tak i en drosje som ville ta oss til Dødehavet og Qumran, og vår hyggelige sjåfør passet på at vi fikk kjøpt den maten vi trengte før vi forlot Jeriko.
Da vi etter rundturen ventet på en servis tilbake til Jerusalem, traff vi flere hyggelige mennesker. En gammel mann satt ved veien og solgte frukt og grønnsaker. Han kunne kanskje minne litt om en av figurene i Ivo Caprinos ”Den syvende far i huset”. At vi betalte godt for litt gammel frukt hjalp kanskje på humøret, han smilte i hvert fall hjertelig. En annen mann, som jeg har sett i Jeriko før, var mer enn villig til å hjelpe oss med å finne et transportmiddel til Jerusalem. Han fant ut at bussen vi lurte på, skulle gå etter et kvarter, så det var bare å vente sammen med ham før han fortalte at sjåføren kom og vi kunne gå på bussen.
På bussen møtte vi to gutter som faktisk var hyggelige å prate med. Det skal innrømmes at vi var litt overrasket. Det hender nok at gutter her er mer innpåslitne enn hyggelige. Men nå møtte vi altså to som bare snakket hyggelig med oss, i tillegg til å servere kald drikke og kjeks. Jeg fikk imponert med mine arabiske fraser, og Stine fikk perfeksjonert uttalen på de ordene hun hadde lært da disse nye lærerne våre var strengere enn jeg er.
Middagen ble inntatt på en av gaterestaurantene like ved Gravkirken i Jerusalem, og verten var riktig hyggelig. Han overtalte oss til å bestille limonade med mint, selv om Stine var ganske skeptisk, men det viste seg jo å være godt. Da jeg hintet om at prisen på den enkle middagen var litt i overkant av hva jeg syntes var rimelig, kom han med te og kake på husets regning, og vi ble alle fornøyde med et hyggelig måltid.
Dette var altså et lite utvalg av de hyggelige menneskene vi møtte på vår vei i går. Det var kanskje ikke noe spesielt med gårsdagen. Jeg kunne nok ha skrevet om hyggelige-mennesker-dagen og referert til dagen før også, eller en annen dag. Vi treffer stadig hyggelige mennesker.
Fredag var vi på et foredrag med ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition), om the Matrix of Control. Det gav oss flere gode momenter i forhold til hvordan konflikten oppfattes avhengig av om man ser den i en israelsk eller menneskerettslig ramme, i tillegg til å gi oss et møte med flere hyggelige mennesker, blant dem var den internasjonale kontaktpersonen i ICAHD og to nye ledsagere i EAPPI.
Fredag kveld møtte vi enda flere hyggelige mennesker da det var Kabbalat Shabbat igjen hos den jødiske familien jeg har vært hos en gang tidligere. Den glade og fredfulle stemningen preget samlingen denne gangen også, og i tillegg opplevde jeg at huset på en spesiell måte var fylt av kjærlighet.
I morgen er vi etter arbeidstid i Jalazone bedt til lunsj hos en av studentene mine i Ramallah. Jeg var hos dem for noen dager siden for å smake på påskekakene, og jeg måtte nok komme igjen for et skikkelig måltid, og da gjerne med mer besøk fra Norge. Det var en riktig hyggelig familie. De unnskyldte seg med at huset var lite, men jeg opplevde at det er sant som vi sier på norsk: ”Der det er hjerterom, er det husrom.”
Gårsdagen var nok ikke den eneste hyggelige-mennesker-dagen, nei. Jeg regner med at de fortsetter. Det gjelder bare å legge merke til dem. Hyggelige mennesker er over alt, klare til å gjøre dagen din bedre.
Hyggelig hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg hygger meg med norsk besøk om dagen. Min venninne Stine er her i ti dager. Da jeg ikke riktig visste hva jeg skulle skrive om denne gangen, sa hun: ”Skriv om hyggelige-mennesker-dagen!” Det var en god idé, for i går var det altså, om ikke offisielt, så opplevde vi det i hvert fall, hyggelige-mennesker-dagen.
De første hyggelige menneskene møtte vi da vi skulle krysse muren ved Abu Dis, øst for Jerusalem. Israelske soldater er ikke de jeg forventer at skal være hyggelige, så jeg var litt usikker da vi nærmet oss. Denne passeringen var litt lenger sør enn der jeg vanligvis har gått, og alle var på vei motsatt retning av oss, klatrende forbi en stengt port. Vi spurte om vi kunne passere for å komme oss til Jeriko. De skjønte ikke så godt engelsk, så en palestiner hjalp oss med tolkingen. Han kommenterte at disse soldatene var hyggelige, de ville la oss passere. Mens vi ventet på at noen eldre, palestinske damer skulle klatre over før oss, fikk vi selv se soldatenes uvanlige vennlighet. De hjalp villig til med å få damenes store grønnsakssekker over gjerdet. Det var et tungvint sted å skulle passere, men hjelpsomme soldater gav oss et håp og viste at de grønnkledte også er mennesker.
I Jeriko besøkte vi KFUK og matlagingsprogrammet der jeg jobbet i høst. Her var det ingen overraskelse å møte hyggelige mennesker. Staben var utvidet og det var god stemning blant damene. Gleden over å se to norske besøkende var også stor. Hjemme hos vertsfamilien min fikk vi te og kaker og moret oss over to karakterer av noen bestemødre. Vi fikk hjelp til å få tak i en drosje som ville ta oss til Dødehavet og Qumran, og vår hyggelige sjåfør passet på at vi fikk kjøpt den maten vi trengte før vi forlot Jeriko.
Da vi etter rundturen ventet på en servis tilbake til Jerusalem, traff vi flere hyggelige mennesker. En gammel mann satt ved veien og solgte frukt og grønnsaker. Han kunne kanskje minne litt om en av figurene i Ivo Caprinos ”Den syvende far i huset”. At vi betalte godt for litt gammel frukt hjalp kanskje på humøret, han smilte i hvert fall hjertelig. En annen mann, som jeg har sett i Jeriko før, var mer enn villig til å hjelpe oss med å finne et transportmiddel til Jerusalem. Han fant ut at bussen vi lurte på, skulle gå etter et kvarter, så det var bare å vente sammen med ham før han fortalte at sjåføren kom og vi kunne gå på bussen.
På bussen møtte vi to gutter som faktisk var hyggelige å prate med. Det skal innrømmes at vi var litt overrasket. Det hender nok at gutter her er mer innpåslitne enn hyggelige. Men nå møtte vi altså to som bare snakket hyggelig med oss, i tillegg til å servere kald drikke og kjeks. Jeg fikk imponert med mine arabiske fraser, og Stine fikk perfeksjonert uttalen på de ordene hun hadde lært da disse nye lærerne våre var strengere enn jeg er.
Middagen ble inntatt på en av gaterestaurantene like ved Gravkirken i Jerusalem, og verten var riktig hyggelig. Han overtalte oss til å bestille limonade med mint, selv om Stine var ganske skeptisk, men det viste seg jo å være godt. Da jeg hintet om at prisen på den enkle middagen var litt i overkant av hva jeg syntes var rimelig, kom han med te og kake på husets regning, og vi ble alle fornøyde med et hyggelig måltid.
Dette var altså et lite utvalg av de hyggelige menneskene vi møtte på vår vei i går. Det var kanskje ikke noe spesielt med gårsdagen. Jeg kunne nok ha skrevet om hyggelige-mennesker-dagen og referert til dagen før også, eller en annen dag. Vi treffer stadig hyggelige mennesker.
Fredag var vi på et foredrag med ICAHD (Israeli Committee Against House Demolition), om the Matrix of Control. Det gav oss flere gode momenter i forhold til hvordan konflikten oppfattes avhengig av om man ser den i en israelsk eller menneskerettslig ramme, i tillegg til å gi oss et møte med flere hyggelige mennesker, blant dem var den internasjonale kontaktpersonen i ICAHD og to nye ledsagere i EAPPI.
Fredag kveld møtte vi enda flere hyggelige mennesker da det var Kabbalat Shabbat igjen hos den jødiske familien jeg har vært hos en gang tidligere. Den glade og fredfulle stemningen preget samlingen denne gangen også, og i tillegg opplevde jeg at huset på en spesiell måte var fylt av kjærlighet.
I morgen er vi etter arbeidstid i Jalazone bedt til lunsj hos en av studentene mine i Ramallah. Jeg var hos dem for noen dager siden for å smake på påskekakene, og jeg måtte nok komme igjen for et skikkelig måltid, og da gjerne med mer besøk fra Norge. Det var en riktig hyggelig familie. De unnskyldte seg med at huset var lite, men jeg opplevde at det er sant som vi sier på norsk: ”Der det er hjerterom, er det husrom.”
Gårsdagen var nok ikke den eneste hyggelige-mennesker-dagen, nei. Jeg regner med at de fortsetter. Det gjelder bare å legge merke til dem. Hyggelige mennesker er over alt, klare til å gjøre dagen din bedre.
Hyggelig hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 8:22 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home