Palestina-hilsen nr 30. Den stille uke.
25.03.2005
Kjære venner!
Det er tid for fellesbrev igjen, på langfredag. Temaet gir seg selv, den stille uke. Jeg vil prøve å gi noen inntrykk av disse dagene i Jerusalem.
Det startet med en strålende palmesøndag. Etter gudstjeneste i St. George’s, var jeg med på palmeprosesjon fra Betfage over Oljeberget til Gamlebyen. Siden det bare er vestlig påske (katolsk og protestantisk), og mange av de lokale kristne (som er ortodokse) ikke feirer påske nå, var det overraskende stort oppmøte. Det viste at det endelig begynner å komme turister hit igjen, et håp om inntekter for noen av dem som har hatt lite arbeid den siste tiden.
Sola skinte fra skyfri himmel, og jeg var fornøyd med klesvalget, salwar kameez, som gjorde at jeg hadde noe å dekke hodet med da jeg syntes det ble for varmt. Noen av dem jeg gikk sammen med syntes også det var kjekt med dette landemerket av en blåkledt, som ikke var så vanskelig å få øye på, et hode høyere enn mange av dem rundt. Det var en god følelse å gå med så mange glade representanter fra ulike kirkesamfunn. Noen grupper gikk og sang, noen hadde med gitar og de fleste hadde sikret seg en palmegren eller olivenkvist som de viftet med. Prosesjonen endte i St. Anne’s Church like innenfor Løveporten. Det så ut til at det var en uendelighet av mennesker. De bare fortsatte å strømme inn gjennom porten.
Jeg hadde avtalt å møte en luthersk pastor fra USA i St. Anne’s. Jeg hadde truffet ham på Bønneuka for kristen enhet for et par måneder siden. Jeg hadde mine tvil til at det ville gå, da jeg bare hadde sett ham én gang før, men vi klarte det, da folkemylderet begynte å roe seg. Jeg var med til middag på Tantur, der han studerer, et økumenisk institutt rett ved kontrollposten til Betlehem. Tantur ligger liksom midt i konflikten, og det var da heller ikke overraskende at samtalene dreide seg om den. Noen hadde fått med seg både en demonstrasjon fra Betlehem til kontrollposten, og prosesjonen over Oljeberget den dagen. Demonstrasjonen var en protest mot den manglende bevegelsesfriheten palestinere i Betlehem opplever. Denne dagen hadde de ikke mulighet til å være med på palmeprosesjonen, slik det er med alt som skjer hver dag i Jerusalem.
Mandag til torsdag har jeg jobbet. Det er litt rart med skjærtorsdag, som er så hellig i Norge. Her skjer det meste av arrangementer den dagen etter arbeidstid. Det var fest om formiddagen i Jalazone, og jeg syntes det var viktig å være der. Festen hadde ikke noe med påske å gjøre, familiene er muslimer, men det var en fest til ære for mødrene, da det var den palestinske morsdagen på mandag. Barnehagebarna hadde øvd på regler og sanger som de fremførte for de stolte mødrene. De eldre barna på identitets-programmet hadde øvd inn danser og sanger, det var en god mulighet for å vise det de hadde lært, og det ble en flott hyllest til mødrene.
Skjærtorsdag kveld hadde vi en fin gudstjeneste i St. George’s. Jesu siste måltid ble minnet med nattverd og fotvasking. Det er ikke hver dag man får foten vasket av den anglikanske biskopen i Jerusalem. Det var en opplevelse, særlig da han i prekenen hadde snakket om betydningen av at kirken klarer å holde balansen mellom de to tjenestene nattverd og fotvasking, eller kristent fellesskap og diakonalt arbeid blant alle trengende. Det var en preken som traff da det var et tema jeg er opptatt av.
På slutten av gudstjenesten ble alter, lesepult og prekestol avkledt og prester og menighet forlot kirken stille for å gå i prosesjon til Getsemane. Dette stille toget som gikk langs Jerusalems gater gav skjærtorsdags kveld en ny dimensjon. Alle Nasjoners kirke i Getsemane var stappfull, så i stedet for å prøve å få hele følget inn der, gikk vi litt oppover Oljeberget til et lite platå der vi kunne se utover Gamlebyen, tenne lys, reflektere og være stille.
I morges møttes vi kl 06.00 for å gå Via Dolorosa, Lidelsens vei. Ulike grupper går til forskjellige tider, og selv om ikke vi var den største, var vi mange nok til at det var vanskelig å følge alle lesningene på de 14 stasjonene. Minitraktorer på søppeltur i Gamlebyens gater og turister som var mer opptatt av å komme seg frem og ta bilder var også et forstyrrende element, men det kan kanskje være en påminnelse om alt som forstyrret på Jesu vei mot Golgata. Gårsdagens prosesjon var mer stille og egnet for refleksjon, dagens vandring var nærmest en obligatorisk del av langfredag i Jerusalem.
Mens det har vært noen riktig kalde dager siden palmesøndag, har det vært varmt igjen i dag. Jeg har brukt formiddagen ute på terrassen, sammen med en venninne fra kirken. Den engelske betegnelsen ”Good Friday” er litt rar, synes jeg, men bra, det har vært en god dag. Midt på dagen var det gudstjeneste, så stille, og på en måte fremmed, med nakent alter og kort liturgi. I kveld har jeg tenkt meg på ”The Passion of the Christ”, den vises på Notre Dame-senteret. Jeg har ikke sett den før, og fant ut at langfredag i Jerusalem antakelig var den rette anledningen.
I morgen starter de glade dagene, med pynting av kirken om formiddagen og våkemesse om kvelden. Det er ulike muligheter for natten, jeg har ikke helt bestemt meg for hvor eller hvor lenge jeg våker. Påskedag er det også flere gudstjenester. Avhengig av nattens våking får vi se om jeg får med meg en soloppgangsgudstjeneste eller ikke. 2.påskedag regner jeg med å besøke et av stedene som hevdes å være det bibelske Emmaus, det er flere av dem.
Med ønske om en god og velsignet høytid!
Påskehilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er tid for fellesbrev igjen, på langfredag. Temaet gir seg selv, den stille uke. Jeg vil prøve å gi noen inntrykk av disse dagene i Jerusalem.
Det startet med en strålende palmesøndag. Etter gudstjeneste i St. George’s, var jeg med på palmeprosesjon fra Betfage over Oljeberget til Gamlebyen. Siden det bare er vestlig påske (katolsk og protestantisk), og mange av de lokale kristne (som er ortodokse) ikke feirer påske nå, var det overraskende stort oppmøte. Det viste at det endelig begynner å komme turister hit igjen, et håp om inntekter for noen av dem som har hatt lite arbeid den siste tiden.
Sola skinte fra skyfri himmel, og jeg var fornøyd med klesvalget, salwar kameez, som gjorde at jeg hadde noe å dekke hodet med da jeg syntes det ble for varmt. Noen av dem jeg gikk sammen med syntes også det var kjekt med dette landemerket av en blåkledt, som ikke var så vanskelig å få øye på, et hode høyere enn mange av dem rundt. Det var en god følelse å gå med så mange glade representanter fra ulike kirkesamfunn. Noen grupper gikk og sang, noen hadde med gitar og de fleste hadde sikret seg en palmegren eller olivenkvist som de viftet med. Prosesjonen endte i St. Anne’s Church like innenfor Løveporten. Det så ut til at det var en uendelighet av mennesker. De bare fortsatte å strømme inn gjennom porten.
Jeg hadde avtalt å møte en luthersk pastor fra USA i St. Anne’s. Jeg hadde truffet ham på Bønneuka for kristen enhet for et par måneder siden. Jeg hadde mine tvil til at det ville gå, da jeg bare hadde sett ham én gang før, men vi klarte det, da folkemylderet begynte å roe seg. Jeg var med til middag på Tantur, der han studerer, et økumenisk institutt rett ved kontrollposten til Betlehem. Tantur ligger liksom midt i konflikten, og det var da heller ikke overraskende at samtalene dreide seg om den. Noen hadde fått med seg både en demonstrasjon fra Betlehem til kontrollposten, og prosesjonen over Oljeberget den dagen. Demonstrasjonen var en protest mot den manglende bevegelsesfriheten palestinere i Betlehem opplever. Denne dagen hadde de ikke mulighet til å være med på palmeprosesjonen, slik det er med alt som skjer hver dag i Jerusalem.
Mandag til torsdag har jeg jobbet. Det er litt rart med skjærtorsdag, som er så hellig i Norge. Her skjer det meste av arrangementer den dagen etter arbeidstid. Det var fest om formiddagen i Jalazone, og jeg syntes det var viktig å være der. Festen hadde ikke noe med påske å gjøre, familiene er muslimer, men det var en fest til ære for mødrene, da det var den palestinske morsdagen på mandag. Barnehagebarna hadde øvd på regler og sanger som de fremførte for de stolte mødrene. De eldre barna på identitets-programmet hadde øvd inn danser og sanger, det var en god mulighet for å vise det de hadde lært, og det ble en flott hyllest til mødrene.
Skjærtorsdag kveld hadde vi en fin gudstjeneste i St. George’s. Jesu siste måltid ble minnet med nattverd og fotvasking. Det er ikke hver dag man får foten vasket av den anglikanske biskopen i Jerusalem. Det var en opplevelse, særlig da han i prekenen hadde snakket om betydningen av at kirken klarer å holde balansen mellom de to tjenestene nattverd og fotvasking, eller kristent fellesskap og diakonalt arbeid blant alle trengende. Det var en preken som traff da det var et tema jeg er opptatt av.
På slutten av gudstjenesten ble alter, lesepult og prekestol avkledt og prester og menighet forlot kirken stille for å gå i prosesjon til Getsemane. Dette stille toget som gikk langs Jerusalems gater gav skjærtorsdags kveld en ny dimensjon. Alle Nasjoners kirke i Getsemane var stappfull, så i stedet for å prøve å få hele følget inn der, gikk vi litt oppover Oljeberget til et lite platå der vi kunne se utover Gamlebyen, tenne lys, reflektere og være stille.
I morges møttes vi kl 06.00 for å gå Via Dolorosa, Lidelsens vei. Ulike grupper går til forskjellige tider, og selv om ikke vi var den største, var vi mange nok til at det var vanskelig å følge alle lesningene på de 14 stasjonene. Minitraktorer på søppeltur i Gamlebyens gater og turister som var mer opptatt av å komme seg frem og ta bilder var også et forstyrrende element, men det kan kanskje være en påminnelse om alt som forstyrret på Jesu vei mot Golgata. Gårsdagens prosesjon var mer stille og egnet for refleksjon, dagens vandring var nærmest en obligatorisk del av langfredag i Jerusalem.
Mens det har vært noen riktig kalde dager siden palmesøndag, har det vært varmt igjen i dag. Jeg har brukt formiddagen ute på terrassen, sammen med en venninne fra kirken. Den engelske betegnelsen ”Good Friday” er litt rar, synes jeg, men bra, det har vært en god dag. Midt på dagen var det gudstjeneste, så stille, og på en måte fremmed, med nakent alter og kort liturgi. I kveld har jeg tenkt meg på ”The Passion of the Christ”, den vises på Notre Dame-senteret. Jeg har ikke sett den før, og fant ut at langfredag i Jerusalem antakelig var den rette anledningen.
I morgen starter de glade dagene, med pynting av kirken om formiddagen og våkemesse om kvelden. Det er ulike muligheter for natten, jeg har ikke helt bestemt meg for hvor eller hvor lenge jeg våker. Påskedag er det også flere gudstjenester. Avhengig av nattens våking får vi se om jeg får med meg en soloppgangsgudstjeneste eller ikke. 2.påskedag regner jeg med å besøke et av stedene som hevdes å være det bibelske Emmaus, det er flere av dem.
Med ønske om en god og velsignet høytid!
Påskehilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 10:00 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home