Palestina-hilsen nr 29. Påskeforberedelser.
19.03.2005
Kjære venner!
Påsken nærmer seg med stormskritt. Ringerike Ten Sing er allerede på påskeleir, tankene mine er hos dem nå. De siste ni årene har jeg tilbrakt påsken på leir. I år er jeg i Jerusalem. Det er jo ikke noe dårlig alternativ, selv om det er rart ikke å følge tradisjonen.
Jeg synes fastetiden har gått fort. Nå kan jeg jo innrømme at jeg ikke har fastet mye med tanke på mat. Jeg har på en måte ønsket å gjøre mer ut av det, men synes det er litt vanskelig når jeg ikke lager maten selv. I samtale med ortodokse kristne blir jeg gjerne litt imponert over disiplin og utholdenhet. Katy, lederen for KFUK-senteret i Jalazone, er ortodoks, og startet nettopp sin fastetid. De følger jo en annen kalender enn de vestlige kirkene, og ortodoks påskedag er i år 1.mai. Hun fortalte at hun i 48 dager holder seg unna kjøtt, egg og melkeprodukter. Jeg synes nesten de er litt heldige som har klare regler for fasten, noe jeg kanskje savner litt i vår tradisjon.
Men jeg begynner å forstå at fasten handler om så mye mer enn mat. Jeg har fått en forståelse av at avholdenhet fra mat er en slags ”nødfaste”, en erstatning for den egentlige fasten vi er oppfordret til. Denne egentlige fasten handler om forsakelse i forhold til andre mennesker mer enn til mat og ting. Det er selvfølgelig ofte en sammenheng der, og om ikke annet, så kan man i det minste føle litt på kroppen hvordan fattige mennesker har det. Men som en annen utlending sa; det er så mye faste bare i å være her i Jerusalem, at jeg ikke føler det er nødvendig å markere det i forhold til mat.
”Den egentlige fasten”, slik jeg leser den i Bibelen (Jes 58,6-7), kommer veldig klart frem i Palestina:
”Nei, slik er fasten som jeg vil ha:at du løslater dem som med urett er lenket,sprenger båndene i åketog setter de undertrykte fri,ja, bryter hvert åk i stykker,at du deler ditt brød med dem som sulter,og lar hjemløse stakkarer komme i hus,at du sørger for klær når du ser en naken,og ikke svikter dine egne.”
Når kommer vi så langt at vi klarer å fokusere på dette i fasten?
Fastetiden er på mange måter som adventstiden, eller omvendt. Som før jul, blir jeg nå før påske minnet om hvor sterkt håpet er. Jeg har tidligere sagt at palestinerne er et adventsfolk. Det mener jeg fremdeles, men nå er de også et fastefolk. I opplevelsen av urettferdig lidelse, vet de at noen har lidt uskyldig før dem. Her i Jerusalem døde han på korset. Her i Jerusalem stod han opp fra de døde. Det gir håp om et nytt og godt liv for flere.
Selv om de ikke sier det er påske her før om kvelden påskeaften, begynner jeg å komme i den rette stemningen nå. Vissheten om at påskeleiren er i gang på Blestølen har sikkert gjort sitt. I tillegg er påskeforberedelsene godt i gang her. I dag har vi hatt en god, gammeldags, norsk dugnad i kirken. Vi har pyntet prekestol, lesepult og alter med palmeblader fra hagen. I tillegg har vi prøvd å gjøre litt rent i det sidekapellet som brukes mest. Jeg vet ikke når, eller om, noen hadde gjort noe liknende før, det var rimelig svart over lampene på steinveggene. Men mye gikk bort med tørr fille, også en del murpuss, og tettheten av støvpartikler i lufta minnet mer om en byggeplass enn et kapell. Å pusse nesa etterpå gav også svartere resultat enn etter to timer i babytaxi-kø i Dhaka i Bangladesh...
Etter arbeidet var det felles lunsj med det hver hadde hatt med seg for å dele. Det er jo ingen skikkelig dugnad uten mat. Til slutt var det øvelse i kirkerommet for dem som skal være med i prosesjoner på gudstjenestene i uka som kommer. Vi fikk demonstrert hvordan det ikke skulle gjøres, slengende og ukonsentrert, og hvordan det skulle gjøres, med kors, lys, gospel-bok og alt som hører med. ”Luft-røkelsen” gjorde noen nervøse, det er ikke lett å vite hvordan man svinger noe usynlig, men det gikk veldig bra...
Da jeg syntes jeg hadde hatt en god dag og tenkte meg hjem, ble jeg invitert sammen med et par til to andre dugnads-jenter. De bor akkurat over ”den grønne linja”, i Vest-Jerusalem, og det var en del snakk om ”den andre siden”, altså rett over veien, Øst-Jerusalem, der jeg bor. Vi hadde en riktig hyggelig kveld, og jeg hadde litt påskeleirfølelse da det ble stadig mer internhumor om dagens dugnad og flauser i kirken. Det var kanskje ikke akkurat en forberedelse til de tunge dagene i den stille uke, men desto mer til gleden vi ser frem til i påskedagene.
I morgen er det først gudstjeneste i St George’s. Senere på dagen er det prosesjon med ulike kirkesamfunn fra Betfage og over Oljeberget til Gamlebyen. Mandag, tirsdag og onsdag er ganske stille før de store markeringene begynner torsdag. Da er det fotvasking og prosesjon til Getsemane. Fredag går vi Lidelsens vei tidlig om morgenen og har gudstjeneste midt på dagen. Lørdag kveld begynner festgudstjenestene. Det er nok å oppleve i påsken i Jerusalem. Jeg ser frem til spennende dager.
Jeg ønsker alle en riktig god uke!
Forventningsfull hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Påsken nærmer seg med stormskritt. Ringerike Ten Sing er allerede på påskeleir, tankene mine er hos dem nå. De siste ni årene har jeg tilbrakt påsken på leir. I år er jeg i Jerusalem. Det er jo ikke noe dårlig alternativ, selv om det er rart ikke å følge tradisjonen.
Jeg synes fastetiden har gått fort. Nå kan jeg jo innrømme at jeg ikke har fastet mye med tanke på mat. Jeg har på en måte ønsket å gjøre mer ut av det, men synes det er litt vanskelig når jeg ikke lager maten selv. I samtale med ortodokse kristne blir jeg gjerne litt imponert over disiplin og utholdenhet. Katy, lederen for KFUK-senteret i Jalazone, er ortodoks, og startet nettopp sin fastetid. De følger jo en annen kalender enn de vestlige kirkene, og ortodoks påskedag er i år 1.mai. Hun fortalte at hun i 48 dager holder seg unna kjøtt, egg og melkeprodukter. Jeg synes nesten de er litt heldige som har klare regler for fasten, noe jeg kanskje savner litt i vår tradisjon.
Men jeg begynner å forstå at fasten handler om så mye mer enn mat. Jeg har fått en forståelse av at avholdenhet fra mat er en slags ”nødfaste”, en erstatning for den egentlige fasten vi er oppfordret til. Denne egentlige fasten handler om forsakelse i forhold til andre mennesker mer enn til mat og ting. Det er selvfølgelig ofte en sammenheng der, og om ikke annet, så kan man i det minste føle litt på kroppen hvordan fattige mennesker har det. Men som en annen utlending sa; det er så mye faste bare i å være her i Jerusalem, at jeg ikke føler det er nødvendig å markere det i forhold til mat.
”Den egentlige fasten”, slik jeg leser den i Bibelen (Jes 58,6-7), kommer veldig klart frem i Palestina:
”Nei, slik er fasten som jeg vil ha:at du løslater dem som med urett er lenket,sprenger båndene i åketog setter de undertrykte fri,ja, bryter hvert åk i stykker,at du deler ditt brød med dem som sulter,og lar hjemløse stakkarer komme i hus,at du sørger for klær når du ser en naken,og ikke svikter dine egne.”
Når kommer vi så langt at vi klarer å fokusere på dette i fasten?
Fastetiden er på mange måter som adventstiden, eller omvendt. Som før jul, blir jeg nå før påske minnet om hvor sterkt håpet er. Jeg har tidligere sagt at palestinerne er et adventsfolk. Det mener jeg fremdeles, men nå er de også et fastefolk. I opplevelsen av urettferdig lidelse, vet de at noen har lidt uskyldig før dem. Her i Jerusalem døde han på korset. Her i Jerusalem stod han opp fra de døde. Det gir håp om et nytt og godt liv for flere.
Selv om de ikke sier det er påske her før om kvelden påskeaften, begynner jeg å komme i den rette stemningen nå. Vissheten om at påskeleiren er i gang på Blestølen har sikkert gjort sitt. I tillegg er påskeforberedelsene godt i gang her. I dag har vi hatt en god, gammeldags, norsk dugnad i kirken. Vi har pyntet prekestol, lesepult og alter med palmeblader fra hagen. I tillegg har vi prøvd å gjøre litt rent i det sidekapellet som brukes mest. Jeg vet ikke når, eller om, noen hadde gjort noe liknende før, det var rimelig svart over lampene på steinveggene. Men mye gikk bort med tørr fille, også en del murpuss, og tettheten av støvpartikler i lufta minnet mer om en byggeplass enn et kapell. Å pusse nesa etterpå gav også svartere resultat enn etter to timer i babytaxi-kø i Dhaka i Bangladesh...
Etter arbeidet var det felles lunsj med det hver hadde hatt med seg for å dele. Det er jo ingen skikkelig dugnad uten mat. Til slutt var det øvelse i kirkerommet for dem som skal være med i prosesjoner på gudstjenestene i uka som kommer. Vi fikk demonstrert hvordan det ikke skulle gjøres, slengende og ukonsentrert, og hvordan det skulle gjøres, med kors, lys, gospel-bok og alt som hører med. ”Luft-røkelsen” gjorde noen nervøse, det er ikke lett å vite hvordan man svinger noe usynlig, men det gikk veldig bra...
Da jeg syntes jeg hadde hatt en god dag og tenkte meg hjem, ble jeg invitert sammen med et par til to andre dugnads-jenter. De bor akkurat over ”den grønne linja”, i Vest-Jerusalem, og det var en del snakk om ”den andre siden”, altså rett over veien, Øst-Jerusalem, der jeg bor. Vi hadde en riktig hyggelig kveld, og jeg hadde litt påskeleirfølelse da det ble stadig mer internhumor om dagens dugnad og flauser i kirken. Det var kanskje ikke akkurat en forberedelse til de tunge dagene i den stille uke, men desto mer til gleden vi ser frem til i påskedagene.
I morgen er det først gudstjeneste i St George’s. Senere på dagen er det prosesjon med ulike kirkesamfunn fra Betfage og over Oljeberget til Gamlebyen. Mandag, tirsdag og onsdag er ganske stille før de store markeringene begynner torsdag. Da er det fotvasking og prosesjon til Getsemane. Fredag går vi Lidelsens vei tidlig om morgenen og har gudstjeneste midt på dagen. Lørdag kveld begynner festgudstjenestene. Det er nok å oppleve i påsken i Jerusalem. Jeg ser frem til spennende dager.
Jeg ønsker alle en riktig god uke!
Forventningsfull hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 4:11 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home