Palestina-hilsen nr 28. En vanlig uke?
11.03.2005
Kjære venner!
Det er litt vanskelig å si hva som er en vanlig uke her i Palestina, men jeg tror jeg har hatt noe som likner nå. Det har vært spesielle dager også denne uka, men det hadde vel vært en uvanlig uke om det ikke var slik.
Jeg har hatt to dager i Jalazone og én dag i Ramallah denne uka. På mandag skulle en av lærerne i barnehagen bort, og jeg fikk ansvaret for klassen. De begynner å kjenne meg og tør derfor å være seg selv, det betyr ganske rampete. Hadde det ikke vært for to lokale hjelpere som kjenner språket bedre og kunne holde orden på barna, hadde det nok vært ganske håpløst. Det er grenser for hvor lenge man kan repetere engelske bokstaver. Det er godt med et fint uteområde der de kan få løpt av seg litt energi.
I går var jeg også i barnehagen, da i en annen klasse, hvor bokstaven O stod på programmet. Vi startet med å lage O’er med armene og skrive på tavla. Så var det frem med plastelinaen, og både engelske og arabiske tall ble flittig brukt for å holde regnskap med alle O’ene som ble laget. Til slutt var det individuelle skriveøvelser, og fargelegging. Jeg må si at jeg er imponert over disse femåringene som både former og skriver fine bokstaver. Jeg mener også at de snakker mer engelsk enn jeg gjorde da jeg var 10. Lærerne i barnehagen er opptatt av at barna skal være godt forberedt til de begynner på skolen. Når de kommer dit, er det også stas blant lærerne å få noen av KFUKs elever i klassen, de er en god hjelp med den kunnskapen de allerede har tilegnet seg.
Jeg har også fått være litt sammen med syjentene i Jalazone. Noen av dem har fullført grunnskolen mens andre har droppet ut tidligere. KFUK gir dem muligheten til å lære håndarbeid, tjene penger og ha et sted å gå om formiddagen. De lager dukker med tradisjonelle palestinske klær, noen av dem settes sammen til et julekrybbesett.
På sekretærskolen i Ramallah begynner jeg også å bli kjent, og der har jeg ingen til å roe ned klassen for meg... Denne uka var de likevel litt roligere enn tidligere, og jeg begynner å se en fremgang i hurtigheten i dataklassen, nå er det ganske mange som blir ferdige med første oppgave og kan begynne på en ny i løpet av timen. Jeg har ikke ansvar for å lære dem noe nytt, men er der for å veilede når de øver på å skrive engelske brev. Det går som regel greit. Det hender likevel det oppstår problemer når Word har arabiske innstillinger som er ukjente for meg. Jeg begynner imidlertid å kunne noen triks der også, og får programmet over i engelsk normal.
Mange av sekretær-studentene er fortsatt svært sjenerte når det gjelder å snakke engelsk. På arabisk går det unna, gjerne litt for ivrig så en stakkars lærer ikke slipper til. Men jeg synes jeg har merket en liten utvikling i timene med engelsk-samtale. Med hjelp fra medstudenter og mulighet for å notere litt, er det stadig flere som tør å åpne munnen og la engelske ord slippe ut.
Fra meg er det stort sett engelske ord som benyttes fremdeles. Det nærmer seg slutten av arabisk-kurset, og om jeg ikke praktiserer så mye til daglig, føler jeg i hvert fall at jeg nå har mulighet til å si litt, og jeg kan tenke ut hva jeg vil si og tro at jeg kommer til å forstå svaret dersom jeg skulle rote meg bort eller ha behov for å kjøpe noe i en butikk. I barnehagen kan jeg også si en del på både engelsk og arabisk og velger å tro at det er riktig pedagogisk og bra.
Tirsdag var det som kjent kvinnedagen. Det ble markert med et seminar her på KFUK i Jerusalem. Det gikk på arabisk, og det er lenge til jeg eventuelt kan følge slike foredrag på dette språket. Det er begrenset hva jeg får med meg av sammenhengen selv om jeg forstår ord som ’sykehus’, ’hjem’ og ’kirke’. Men det er uansett spennende å studere en forsamling og se hvordan de engasjeres. Det var tydelig noe med dette kirke-foredraget som gjorde at deltakerne våknet. En kort setning på engelsk røpet at det hadde med håp å gjøre, og det vet jeg jo er et tema som fenger blant palestinere.
Håp var også tema for meg tirsdag kveld. Det var en måned siden begravelsen og vi hadde et rekviem i et kapell i St George’s til minne om Pappa. Fokuset var på oppstandelsen. Det er fint å være i en kirke hvor jeg møter tradisjoner som jeg opplever meningsfulle, selv om jeg ikke er kjent med dem fra før. Det finnes sikkert mer av slikt i den lutherske kirke enn hva jeg vet om. Men dette er virkelig en av rikdommene jeg setter pris på ved å være midt i et slikt mangfold av ulike konfesjoner, og hvor jeg har funnet et hjem i den anglikanske.
Vanlig-uke-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er litt vanskelig å si hva som er en vanlig uke her i Palestina, men jeg tror jeg har hatt noe som likner nå. Det har vært spesielle dager også denne uka, men det hadde vel vært en uvanlig uke om det ikke var slik.
Jeg har hatt to dager i Jalazone og én dag i Ramallah denne uka. På mandag skulle en av lærerne i barnehagen bort, og jeg fikk ansvaret for klassen. De begynner å kjenne meg og tør derfor å være seg selv, det betyr ganske rampete. Hadde det ikke vært for to lokale hjelpere som kjenner språket bedre og kunne holde orden på barna, hadde det nok vært ganske håpløst. Det er grenser for hvor lenge man kan repetere engelske bokstaver. Det er godt med et fint uteområde der de kan få løpt av seg litt energi.
I går var jeg også i barnehagen, da i en annen klasse, hvor bokstaven O stod på programmet. Vi startet med å lage O’er med armene og skrive på tavla. Så var det frem med plastelinaen, og både engelske og arabiske tall ble flittig brukt for å holde regnskap med alle O’ene som ble laget. Til slutt var det individuelle skriveøvelser, og fargelegging. Jeg må si at jeg er imponert over disse femåringene som både former og skriver fine bokstaver. Jeg mener også at de snakker mer engelsk enn jeg gjorde da jeg var 10. Lærerne i barnehagen er opptatt av at barna skal være godt forberedt til de begynner på skolen. Når de kommer dit, er det også stas blant lærerne å få noen av KFUKs elever i klassen, de er en god hjelp med den kunnskapen de allerede har tilegnet seg.
Jeg har også fått være litt sammen med syjentene i Jalazone. Noen av dem har fullført grunnskolen mens andre har droppet ut tidligere. KFUK gir dem muligheten til å lære håndarbeid, tjene penger og ha et sted å gå om formiddagen. De lager dukker med tradisjonelle palestinske klær, noen av dem settes sammen til et julekrybbesett.
På sekretærskolen i Ramallah begynner jeg også å bli kjent, og der har jeg ingen til å roe ned klassen for meg... Denne uka var de likevel litt roligere enn tidligere, og jeg begynner å se en fremgang i hurtigheten i dataklassen, nå er det ganske mange som blir ferdige med første oppgave og kan begynne på en ny i løpet av timen. Jeg har ikke ansvar for å lære dem noe nytt, men er der for å veilede når de øver på å skrive engelske brev. Det går som regel greit. Det hender likevel det oppstår problemer når Word har arabiske innstillinger som er ukjente for meg. Jeg begynner imidlertid å kunne noen triks der også, og får programmet over i engelsk normal.
Mange av sekretær-studentene er fortsatt svært sjenerte når det gjelder å snakke engelsk. På arabisk går det unna, gjerne litt for ivrig så en stakkars lærer ikke slipper til. Men jeg synes jeg har merket en liten utvikling i timene med engelsk-samtale. Med hjelp fra medstudenter og mulighet for å notere litt, er det stadig flere som tør å åpne munnen og la engelske ord slippe ut.
Fra meg er det stort sett engelske ord som benyttes fremdeles. Det nærmer seg slutten av arabisk-kurset, og om jeg ikke praktiserer så mye til daglig, føler jeg i hvert fall at jeg nå har mulighet til å si litt, og jeg kan tenke ut hva jeg vil si og tro at jeg kommer til å forstå svaret dersom jeg skulle rote meg bort eller ha behov for å kjøpe noe i en butikk. I barnehagen kan jeg også si en del på både engelsk og arabisk og velger å tro at det er riktig pedagogisk og bra.
Tirsdag var det som kjent kvinnedagen. Det ble markert med et seminar her på KFUK i Jerusalem. Det gikk på arabisk, og det er lenge til jeg eventuelt kan følge slike foredrag på dette språket. Det er begrenset hva jeg får med meg av sammenhengen selv om jeg forstår ord som ’sykehus’, ’hjem’ og ’kirke’. Men det er uansett spennende å studere en forsamling og se hvordan de engasjeres. Det var tydelig noe med dette kirke-foredraget som gjorde at deltakerne våknet. En kort setning på engelsk røpet at det hadde med håp å gjøre, og det vet jeg jo er et tema som fenger blant palestinere.
Håp var også tema for meg tirsdag kveld. Det var en måned siden begravelsen og vi hadde et rekviem i et kapell i St George’s til minne om Pappa. Fokuset var på oppstandelsen. Det er fint å være i en kirke hvor jeg møter tradisjoner som jeg opplever meningsfulle, selv om jeg ikke er kjent med dem fra før. Det finnes sikkert mer av slikt i den lutherske kirke enn hva jeg vet om. Men dette er virkelig en av rikdommene jeg setter pris på ved å være midt i et slikt mangfold av ulike konfesjoner, og hvor jeg har funnet et hjem i den anglikanske.
Vanlig-uke-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 4:21 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home