Palestina-hilsen nr 27. Oliventreplanting.
05.03.2005
Kjære venner!
Jeg ventet med å skrive fellesbrev til i dag fordi jeg ville ha med meg oliventreplantingen først, og da må jo den bli tema for brevet. I dag har altså advocacy-avdelingen til Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM hatt internasjonal plantedag som en del av oliventrekampanjen.
Vi var ca 80 deltakere som møtte opp for å plante trær i landsbyen Alnu’man øst for Beit Sahour ved Betlehem. Det var mange unge fra den lutherske skolen i Beit Sahour. De satte tydelig pris på en annerledes skoledag med fysisk jobbing. Hakkene gikk taktfast i jorda og oliventrærne kom fort i loddrett stilling.
Ellers var det både turister, økumeniske ledsagere og andre frivillige å se, en god blanding av lokal og internasjonal tilstedeværelse. Været var godt og det var en riktig trivelig formiddag i et fredelig område. Vi var kanskje heldige med at det var så fredelig. Noen mente det hjalp at det var lørdag, altså sabbat for jødene. Området vi plantet i, lå rett ved separasjonsbarrieren, eller muren, her i form av elektrisk gjerde og piggtrådgjerde, og det ville ikke vært noen stor overraskelse om vi hadde fått selskap av soldater. Men det skjedde altså ikke, og vi kunne plante uten å bli forstyrret.
Det var ikke tilfeldig at det var valgt en lund nær separasjonsbarrieren for plantingen i dag. Oliventrekampanjens motto er ”Hold håpet levende”. Det forsøker vi å gjøre ved å plante nye oliventrær der gamle er rykket opp og der jorda er truet av konfiskering. Når man ser hvordan gjerdet slynger seg gjennom landskapet som en slange, for å få med mest mulig fruktbar jord, og færrest mulig palestinske hus, på israelsk side, må man gjøre hva man kan for at ikke bøndene skal miste enda mer av jorda de har å leve av. Sikkerheten som gjerdet begrunnes med, er det ikke lett å bli klok på.
Nå er det spennende å se om trærne får stå i fred. Plantingen er en fredelig markering mot okkupasjonen, men reaksjonene kan være sterke på den andre siden. Blir disse trærne rykket opp, er det i hvert fall mange som vil oppleve at det er et angrep på dem, både internasjonale som har sponset trær og de som i dag har vært med å plante dem.
Da vi var på vei tilbake til Jerusalem, fikk vi dagens møte med soldatene. Vi hadde forsåvidt møtt dem om morgenen også, men da slapp vi lett gjennom kontrollposten ved å svare ja på spørsmålet om vi var turister. Veien tilbake gikk ikke så lett. Etter å ha ventet lenge i kø før vi kom frem til selve kontrollposten, ble bilen vår sjekket grundig.
Vi var to palestinere, to dansker og to nordmenn i bilen. Danskene fikk raskt igjen sine pass. Oss norske var det verre med. En liten intern skandinavisk diskusjon endte med at vi norske ble stemplet som svært mistenkelige og uberegnelige, vi var jo ikke med i EU en gang. For å trøste oss kunne danskene så fortelle at det samme var skjedd med dem noen dager tidligere. Ikke at det skjedde noe mer dramatisk med disse passene. De bare beholdt dem en stund, og brukte så lang tid fordi de måtte sjekke palestinernes ID-kort. De kunne jo være terrorister...
”Husk dette når dere kommer til hjemlandene deres,” sa sjåføren vår. Det vil vi. Dette er livet i Palestina. Dette er livet for palestinerne. Det er svært sjelden jeg opplever å bli stoppet på denne måten, må vise innholdet i sekken min og gå ut av bilen for at den skal gjennomsøkes. Jeg har ikke vondt av å kjenne litt på kroppen den daglige ydmykelsen palestinerne opplever. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner den heller, en slik enkelt gang, hvor vi kan spøke bort hele situasjonen fordi vi vet at vi kommer trygt gjennom, det tar bare litt tid.
Selv om det tok tid, rakk jeg det andre jeg hadde lyst til i dag, et arrangement på det armenske seminaret i forbindelse med Kvinnenes internasjonale bønnedag. Jeg kan ikke huske å ha markert det i Norge, men her i Jerusalem var det fullt hus, med både lokale og internasjonale fremmøtte, fra ulike konfesjoner. Liturgien var utarbeidet av kvinner fra Polen, og det var fascinerende å oppleve hvordan folk her med sine problemer kunne rette fokus mot en annen del av verden og be for de behovene som finnes der.
Til slutt vil jeg minne om blog’en min der dere finner bilder fra olivntreplantingen i dag: http://banglahanne.blogspot.com/ Jeg har også funnet en spennende side med mye innhold, som jeg kan anbefale: http://www.jerusalemites.org/
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg ventet med å skrive fellesbrev til i dag fordi jeg ville ha med meg oliventreplantingen først, og da må jo den bli tema for brevet. I dag har altså advocacy-avdelingen til Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM hatt internasjonal plantedag som en del av oliventrekampanjen.
Vi var ca 80 deltakere som møtte opp for å plante trær i landsbyen Alnu’man øst for Beit Sahour ved Betlehem. Det var mange unge fra den lutherske skolen i Beit Sahour. De satte tydelig pris på en annerledes skoledag med fysisk jobbing. Hakkene gikk taktfast i jorda og oliventrærne kom fort i loddrett stilling.
Ellers var det både turister, økumeniske ledsagere og andre frivillige å se, en god blanding av lokal og internasjonal tilstedeværelse. Været var godt og det var en riktig trivelig formiddag i et fredelig område. Vi var kanskje heldige med at det var så fredelig. Noen mente det hjalp at det var lørdag, altså sabbat for jødene. Området vi plantet i, lå rett ved separasjonsbarrieren, eller muren, her i form av elektrisk gjerde og piggtrådgjerde, og det ville ikke vært noen stor overraskelse om vi hadde fått selskap av soldater. Men det skjedde altså ikke, og vi kunne plante uten å bli forstyrret.
Det var ikke tilfeldig at det var valgt en lund nær separasjonsbarrieren for plantingen i dag. Oliventrekampanjens motto er ”Hold håpet levende”. Det forsøker vi å gjøre ved å plante nye oliventrær der gamle er rykket opp og der jorda er truet av konfiskering. Når man ser hvordan gjerdet slynger seg gjennom landskapet som en slange, for å få med mest mulig fruktbar jord, og færrest mulig palestinske hus, på israelsk side, må man gjøre hva man kan for at ikke bøndene skal miste enda mer av jorda de har å leve av. Sikkerheten som gjerdet begrunnes med, er det ikke lett å bli klok på.
Nå er det spennende å se om trærne får stå i fred. Plantingen er en fredelig markering mot okkupasjonen, men reaksjonene kan være sterke på den andre siden. Blir disse trærne rykket opp, er det i hvert fall mange som vil oppleve at det er et angrep på dem, både internasjonale som har sponset trær og de som i dag har vært med å plante dem.
Da vi var på vei tilbake til Jerusalem, fikk vi dagens møte med soldatene. Vi hadde forsåvidt møtt dem om morgenen også, men da slapp vi lett gjennom kontrollposten ved å svare ja på spørsmålet om vi var turister. Veien tilbake gikk ikke så lett. Etter å ha ventet lenge i kø før vi kom frem til selve kontrollposten, ble bilen vår sjekket grundig.
Vi var to palestinere, to dansker og to nordmenn i bilen. Danskene fikk raskt igjen sine pass. Oss norske var det verre med. En liten intern skandinavisk diskusjon endte med at vi norske ble stemplet som svært mistenkelige og uberegnelige, vi var jo ikke med i EU en gang. For å trøste oss kunne danskene så fortelle at det samme var skjedd med dem noen dager tidligere. Ikke at det skjedde noe mer dramatisk med disse passene. De bare beholdt dem en stund, og brukte så lang tid fordi de måtte sjekke palestinernes ID-kort. De kunne jo være terrorister...
”Husk dette når dere kommer til hjemlandene deres,” sa sjåføren vår. Det vil vi. Dette er livet i Palestina. Dette er livet for palestinerne. Det er svært sjelden jeg opplever å bli stoppet på denne måten, må vise innholdet i sekken min og gå ut av bilen for at den skal gjennomsøkes. Jeg har ikke vondt av å kjenne litt på kroppen den daglige ydmykelsen palestinerne opplever. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg kjenner den heller, en slik enkelt gang, hvor vi kan spøke bort hele situasjonen fordi vi vet at vi kommer trygt gjennom, det tar bare litt tid.
Selv om det tok tid, rakk jeg det andre jeg hadde lyst til i dag, et arrangement på det armenske seminaret i forbindelse med Kvinnenes internasjonale bønnedag. Jeg kan ikke huske å ha markert det i Norge, men her i Jerusalem var det fullt hus, med både lokale og internasjonale fremmøtte, fra ulike konfesjoner. Liturgien var utarbeidet av kvinner fra Polen, og det var fascinerende å oppleve hvordan folk her med sine problemer kunne rette fokus mot en annen del av verden og be for de behovene som finnes der.
Til slutt vil jeg minne om blog’en min der dere finner bilder fra olivntreplantingen i dag: http://banglahanne.blogspot.com/ Jeg har også funnet en spennende side med mye innhold, som jeg kan anbefale: http://www.jerusalemites.org/
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:12 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home