Palestina-hilsen nr 26. Gode nyheter.
28.02.2005
Kjære venner!
Fellesbrevet kommer sent denne gangen, etter en travel helg uten Internett. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves... Jeg håper dere synes det stemmer i forhold til dette brevet. Jeg mener i hvert fall at jeg har gode nyheter.
Jeg har fått nytt turistvisum som varer i tre måneder! Nå kan jeg slappe av. Mamma, Trond og jeg dro til Jordan på fredag etter å ha vært i Nasaret på torsdag og så tilbake til Israel på lørdag. Det var nok lurt å reise som familie på ferie. Vi ble selvfølgelig stilt noen spørsmål før vi kom til selve passkontrollen og visumutstedelsen. Trond ble spurt om hva vi gjorde, og da han kunne svare at det var en ukes ferie i Israel med en kort tur innom de hellige stedene i Jordan, var det ingen som tenkte på å spørre om det også gjaldt for meg eller om jeg tilfeldigvis var der litt mer enn en uke. Den neste damen, som skulle gi meg visum, spurte ikke en gang ”What are you doing in Israel?”, som jo alle slike gjør. Hun kommenterte ikke alle Israel-stemplene i passet mitt og viste ikke tegn til å nøle med å gi meg visum. Det gikk forunderlig lett.
Jeg har forresten oppdaget at de som ikke er helt inne i situasjonen her lett kan misforstå visum og slikt. For noen er det en selvfølge, men jeg føler behov for å presisere litt. Selv om jeg er i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, er det ikke Palestina som gir meg visum. De har ikke noe imot at jeg er her, så vidt jeg vet, og ville sikkert gitt meg visum så lenge jeg ønsket å bli, om de hadde kunnet det... Det er okkupasjonsmakten Israel som utsteder visum enten jeg planlegger å være i Israel eller Palestina, og jeg bør selvfølgelig ikke nevne at jeg har planer om sistnevnte.
En annen forvirring jeg har oppdaget, er forståelsen av begrepene om hvem folk er eller hva de kalles. Det kan illustreres av hvordan en venn fra Galilea presenterer seg: ”Jeg er kristen, palestiner, araber og israeler.” Det er ganske mange identiteter. Jeg kan bli forvirret selv. Skal jeg snakke om jøder eller israelere, arabere eller palestinere? Hvem inkluderer jeg og hvem ekskluderer jeg når jeg velger et begrep? Hvilken forestilling har folk når de hører en betegnelse, og hvem er det egentlig jeg snakker om når jeg snakker om for eksempel ”israelere”? Hvordan får jeg frem at det finnes 16 millioner kristne arabere, når verden tror at alle arabere er muslimer? Hvordan formidler jeg at palestinerne er et fredfullt folk når noen ødelegger med terrorangrep og media fremstiller dem alle som terrorister?
Mamma og Trond er på vei hjem til Norge nå. Gjennom å ha hatt dem på besøk tror jeg at jeg har klart å forklare noe om hvem som bor her og hva som foregår og jeg har latt dem se det selv. Mer enn mine ord har nok opplevelsen av å stå ved en åtte meter høy mur og passeringen av kontrollposter gjort. Møter med vennlige og omtenksomme mennesker har også gjort inntrykk. ”Det er så mange som kjenner deg og de virker så hyggelige.” Det er sant, de er hyggelige.
Jeg har ikke tenkt på at jeg kjenner så mange, men jeg begynner jo å få en del venner, og det er mange jeg er på hils med. I Jerusalem har vi støtt på folk både på KFUK og på gata i tillegg til i kirken. I Jalazone har jeg de flotte barna og de ansatte på KFUK. I Betlehem blir både turistpolitiet og butikkinnehavere glade for å se meg igjen. Det at de husker navnet mitt er vel et tegn på at de ikke bare regner meg som en tilfeldig turist, men en de ønsker å se igjen.
I tillegg til disse møtene med mennesker har vi sett masse den drøye uka jeg har hatt besøk. Jeg har også fått med meg noen nye steder. Vi har vært på Masada, en av Herodes’ borger, og andre steder ved Dødehavet. Vi har besøkt Arafats grav i Ramallah. Vi har vært rundt i Jerusalem, og jeg tror jeg har gått noen gater i Gamlebyen som jeg ikke har vært i før. Vi har vært ved Genesaretsjøen og i Nasaret og bodd på et kloster-gjestehus som har utgravinger fra Jesu tid i ”kjelleren”. Vi har vært i Jordan, ved stedet der Jesus ble døpt ved Jordan-elva, Nebo-fjellet, der Moses fikk se det lovede land før han døde, og i Jerash (Gerasa), en praktfull ruinby nord for Amman.
De som mener jeg er for organisert kan også beroliges når jeg forteller om min manglende planlegging for utflukten til Jordan. Jeg hadde ikke sjekket overnatting i Amman på forhånd. Vi måtte vente halvannen time fordi gjestehuset jeg hadde sett meg ut ikke hadde andre gjester og bestyreren da var ute. Jeg hadde heller ikke ordnet transport tilbake til Jerusalem fra grensa, så det ble sannelig like lang ventetid der før vi fikk en drosje. Annen transport og sightseeing ble også tatt litt på sparket. Jeg tror jeg har lært av araberne...
Når man har hatt besøk og besøket reiser, er det gjerne litt usikkert hvordan de neste dagene blir. Det har skjedd så mye, og plutselig er man alene. I kveld har jeg oppdaget at jeg ikke er alene likevel. Da jeg kom til arabisk-kurset, fikk jeg beskjed om at læreren var syk og at det ikke var undervisning i dag. På vei tilbake møtte jeg Paul, ”presten min” i St. George’s, som også følger kurset. Da han fikk høre at det ikke var undervisning i dag, foreslo han at vi skulle spørre Nael (kristen, palestiner, araber og israeler), som har praksis i kirken, om han ville øve litt arabisk med oss. Det ville han gjerne, og vi fikk en bra time, der det var enda lettere enn i klassen å spørre om lyder, uttrykk og grammatikk som jeg ikke helt hadde forstått tidligere.
Arabisken ble fulgt av kveldsbønn, og da en gruppe pilegrimer var kommet til kurs på colleget i tilknytning til kirken, ble vi bedt med på middag også. Det ble altså en riktig trivelig ettermiddag og kveld, med språk, bønn og måltid. Den fryktede ensomheten kom ikke, men ble erstattet av godt fellesskap.
Humøret er riktig godt. Jeg kan se tilbake på gode opplevelser de siste dagene, og jeg ser frem til hva de neste dagene vil bringe.
Glad hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Fellesbrevet kommer sent denne gangen, etter en travel helg uten Internett. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves... Jeg håper dere synes det stemmer i forhold til dette brevet. Jeg mener i hvert fall at jeg har gode nyheter.
Jeg har fått nytt turistvisum som varer i tre måneder! Nå kan jeg slappe av. Mamma, Trond og jeg dro til Jordan på fredag etter å ha vært i Nasaret på torsdag og så tilbake til Israel på lørdag. Det var nok lurt å reise som familie på ferie. Vi ble selvfølgelig stilt noen spørsmål før vi kom til selve passkontrollen og visumutstedelsen. Trond ble spurt om hva vi gjorde, og da han kunne svare at det var en ukes ferie i Israel med en kort tur innom de hellige stedene i Jordan, var det ingen som tenkte på å spørre om det også gjaldt for meg eller om jeg tilfeldigvis var der litt mer enn en uke. Den neste damen, som skulle gi meg visum, spurte ikke en gang ”What are you doing in Israel?”, som jo alle slike gjør. Hun kommenterte ikke alle Israel-stemplene i passet mitt og viste ikke tegn til å nøle med å gi meg visum. Det gikk forunderlig lett.
Jeg har forresten oppdaget at de som ikke er helt inne i situasjonen her lett kan misforstå visum og slikt. For noen er det en selvfølge, men jeg føler behov for å presisere litt. Selv om jeg er i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, er det ikke Palestina som gir meg visum. De har ikke noe imot at jeg er her, så vidt jeg vet, og ville sikkert gitt meg visum så lenge jeg ønsket å bli, om de hadde kunnet det... Det er okkupasjonsmakten Israel som utsteder visum enten jeg planlegger å være i Israel eller Palestina, og jeg bør selvfølgelig ikke nevne at jeg har planer om sistnevnte.
En annen forvirring jeg har oppdaget, er forståelsen av begrepene om hvem folk er eller hva de kalles. Det kan illustreres av hvordan en venn fra Galilea presenterer seg: ”Jeg er kristen, palestiner, araber og israeler.” Det er ganske mange identiteter. Jeg kan bli forvirret selv. Skal jeg snakke om jøder eller israelere, arabere eller palestinere? Hvem inkluderer jeg og hvem ekskluderer jeg når jeg velger et begrep? Hvilken forestilling har folk når de hører en betegnelse, og hvem er det egentlig jeg snakker om når jeg snakker om for eksempel ”israelere”? Hvordan får jeg frem at det finnes 16 millioner kristne arabere, når verden tror at alle arabere er muslimer? Hvordan formidler jeg at palestinerne er et fredfullt folk når noen ødelegger med terrorangrep og media fremstiller dem alle som terrorister?
Mamma og Trond er på vei hjem til Norge nå. Gjennom å ha hatt dem på besøk tror jeg at jeg har klart å forklare noe om hvem som bor her og hva som foregår og jeg har latt dem se det selv. Mer enn mine ord har nok opplevelsen av å stå ved en åtte meter høy mur og passeringen av kontrollposter gjort. Møter med vennlige og omtenksomme mennesker har også gjort inntrykk. ”Det er så mange som kjenner deg og de virker så hyggelige.” Det er sant, de er hyggelige.
Jeg har ikke tenkt på at jeg kjenner så mange, men jeg begynner jo å få en del venner, og det er mange jeg er på hils med. I Jerusalem har vi støtt på folk både på KFUK og på gata i tillegg til i kirken. I Jalazone har jeg de flotte barna og de ansatte på KFUK. I Betlehem blir både turistpolitiet og butikkinnehavere glade for å se meg igjen. Det at de husker navnet mitt er vel et tegn på at de ikke bare regner meg som en tilfeldig turist, men en de ønsker å se igjen.
I tillegg til disse møtene med mennesker har vi sett masse den drøye uka jeg har hatt besøk. Jeg har også fått med meg noen nye steder. Vi har vært på Masada, en av Herodes’ borger, og andre steder ved Dødehavet. Vi har besøkt Arafats grav i Ramallah. Vi har vært rundt i Jerusalem, og jeg tror jeg har gått noen gater i Gamlebyen som jeg ikke har vært i før. Vi har vært ved Genesaretsjøen og i Nasaret og bodd på et kloster-gjestehus som har utgravinger fra Jesu tid i ”kjelleren”. Vi har vært i Jordan, ved stedet der Jesus ble døpt ved Jordan-elva, Nebo-fjellet, der Moses fikk se det lovede land før han døde, og i Jerash (Gerasa), en praktfull ruinby nord for Amman.
De som mener jeg er for organisert kan også beroliges når jeg forteller om min manglende planlegging for utflukten til Jordan. Jeg hadde ikke sjekket overnatting i Amman på forhånd. Vi måtte vente halvannen time fordi gjestehuset jeg hadde sett meg ut ikke hadde andre gjester og bestyreren da var ute. Jeg hadde heller ikke ordnet transport tilbake til Jerusalem fra grensa, så det ble sannelig like lang ventetid der før vi fikk en drosje. Annen transport og sightseeing ble også tatt litt på sparket. Jeg tror jeg har lært av araberne...
Når man har hatt besøk og besøket reiser, er det gjerne litt usikkert hvordan de neste dagene blir. Det har skjedd så mye, og plutselig er man alene. I kveld har jeg oppdaget at jeg ikke er alene likevel. Da jeg kom til arabisk-kurset, fikk jeg beskjed om at læreren var syk og at det ikke var undervisning i dag. På vei tilbake møtte jeg Paul, ”presten min” i St. George’s, som også følger kurset. Da han fikk høre at det ikke var undervisning i dag, foreslo han at vi skulle spørre Nael (kristen, palestiner, araber og israeler), som har praksis i kirken, om han ville øve litt arabisk med oss. Det ville han gjerne, og vi fikk en bra time, der det var enda lettere enn i klassen å spørre om lyder, uttrykk og grammatikk som jeg ikke helt hadde forstått tidligere.
Arabisken ble fulgt av kveldsbønn, og da en gruppe pilegrimer var kommet til kurs på colleget i tilknytning til kirken, ble vi bedt med på middag også. Det ble altså en riktig trivelig ettermiddag og kveld, med språk, bønn og måltid. Den fryktede ensomheten kom ikke, men ble erstattet av godt fellesskap.
Humøret er riktig godt. Jeg kan se tilbake på gode opplevelser de siste dagene, og jeg ser frem til hva de neste dagene vil bringe.
Glad hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:46 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home