Palestina-hilsen nr 25. Berg-og-dalbane-uke.
18.02.2005
Kjære venner!
Det er ikke bare Palestinas landskap som er kupert, det er sannelig dagene her også. Det har vært en berg-og-dalbane-uke, med stadige oppturer og nedturer. Jeg kan jo se positivt på det og tenke at det er bra det finnes oppturer. Det er bra det finnes nedturer også, ellers hadde det ikke vært noen daler å klatre opp fra. Her kommer et lite utvalg av siste ukes kuperte terreng.
Opptur: Flyreisen sist fredag gikk greit. Jeg rakk flyene og måtte ikke overnatte på flyplassen (som jeg måtte i Wien på vei hjem to uker tidligere). Soloppgangen var nydelig, flyet kræsjet ikke, maten var god og det var riktig mye å være fornøyd med.
Nedtur: Jeg fikk bare to ukers visum på flyplassen i Tel Aviv (den lille oppturen i nedturen var at det gikk så fort). Sikkerhetssjekken i Wien var for så vidt også en mindre god opplevelse da jeg oppdaget hvor dårlig den fungerte. Vaktene fant noe rart i en sekk i gjennomlysingen. Det var sekken til personen etter meg. Vaktene trodde imidlertid at det var min sekk som hadde det rare, og rotet ut alt som var i den og krøllet det sammen igjen etter å ha sendt innholdet gjennom en gang til. Jeg tror jo ikke at den etter meg hadde noe spesielt skummelt med seg. Men jeg stoler ikke akkurat på sikkerheten, når de ikke klarer å sjekke riktig sekk for det ser som mistenkelig ut på skjermen.
Opptur: Jeg møtte flere hyggelige folk som tok godt vare på meg. Venner var klare for å ta imot meg. At også nye venner som fikk høre at jeg hadde mistet Pappa torde å være sammen med meg, var godt. Det er jo ikke så lett for dem å vite hva de skal gjøre. Men jeg opplevde altså at de brydde seg og ville bruke tid med meg.
Nedtur: Internett virket ikke. Det har jeg jo opplevd en del ganger her, det er også tilfelle i skrivende stund. Men når man har behov for å skrive til noen, kjennes det ekstra tungt ikke å få sendt det.
Opptur: Første arabisk-time gikk fint etter å ha vært borte i to uker. Vi lærte tallene, og siden jeg kunne dem fra før, var det som en lek. Klokka var heller ikke langt fra klassisk arabisk, så mine private studier i ”Teach Yourself Arabic”-boka gav resultater.
Nedtur: Mange slitsomme tanker gjorde meg nedfor. Jeg gjorde ikke mye krevende fysisk. Men all tankevirksomheten sliter meg ut. Visumet har vært i tankene stort sett hele uka. Kombinert med sorgen får det meg lett utfor.
Opptur: Neste arabisk-time forsøkte jeg meg på videregående i stedet for nybegynner, og det gikk overraskende bra. Jeg klarte å følge med, forstod det meste og hadde ikke store problemer med å delta. Språkselvtilliten var på topp og jeg fortsetter i videregående-klassen.
Nedtur: Det ble aldri noe skikkelig arbeid denne uka. Jeg var en bomtur i Jalazone da det var stengt der. Visumet har ellers tatt tid, selv om det ikke har gitt resultater ennå.
Opptur: Jeg følte at det var mange hjelpsomme mennesker rundt omkring som ønsket å hjelpe meg med visumet. Viljen til å hjelpe er flott, forhåpentligvis vil det også gi resultater til slutt.
Nedtur: Etter å ha tatt en drosje rundt halve Jerusalem kom jeg til slutt til riktig Innenrikdsdepartement-kontor. Jeg fikk bare en avtale til 8.mars (egentlig etter at visumet er gått ut). Alle som vet hvor vanskelig det er å få volontørvisum, har fortalt at det er nytteløst å prøve på Innenriksdepartementet. Jeg mistet helt troen på å få utvidet visumet.
Opptur: Etter departements-turen da jeg var svært sliten, var det tid for arabisk-time igjen, og jeg kom straks på høyden ved hjelp av vår riktig inspirerende lærer. Senere på kvelden var det bibelstudium i kirken og en vanskelig tekst ble plutselig meningsfull.
I øyeblikket vet jeg ikke helt hvor jeg er. Jeg er nok ikke helt nede, da hadde jeg kjent det. Jeg har et håp om at en reise til Jordan skal kunne hjelpe meg med å få nytt visum. I og med at håpet er der, er jeg vel ganske godt oppå en høyde. I morgen kommer Mamma og Trond, samboeren hennes, på besøk. Landet flater vel ikke nødvendigvis ut av den grunn. Jeg er klar for mer kupert terreng.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er ikke bare Palestinas landskap som er kupert, det er sannelig dagene her også. Det har vært en berg-og-dalbane-uke, med stadige oppturer og nedturer. Jeg kan jo se positivt på det og tenke at det er bra det finnes oppturer. Det er bra det finnes nedturer også, ellers hadde det ikke vært noen daler å klatre opp fra. Her kommer et lite utvalg av siste ukes kuperte terreng.
Opptur: Flyreisen sist fredag gikk greit. Jeg rakk flyene og måtte ikke overnatte på flyplassen (som jeg måtte i Wien på vei hjem to uker tidligere). Soloppgangen var nydelig, flyet kræsjet ikke, maten var god og det var riktig mye å være fornøyd med.
Nedtur: Jeg fikk bare to ukers visum på flyplassen i Tel Aviv (den lille oppturen i nedturen var at det gikk så fort). Sikkerhetssjekken i Wien var for så vidt også en mindre god opplevelse da jeg oppdaget hvor dårlig den fungerte. Vaktene fant noe rart i en sekk i gjennomlysingen. Det var sekken til personen etter meg. Vaktene trodde imidlertid at det var min sekk som hadde det rare, og rotet ut alt som var i den og krøllet det sammen igjen etter å ha sendt innholdet gjennom en gang til. Jeg tror jo ikke at den etter meg hadde noe spesielt skummelt med seg. Men jeg stoler ikke akkurat på sikkerheten, når de ikke klarer å sjekke riktig sekk for det ser som mistenkelig ut på skjermen.
Opptur: Jeg møtte flere hyggelige folk som tok godt vare på meg. Venner var klare for å ta imot meg. At også nye venner som fikk høre at jeg hadde mistet Pappa torde å være sammen med meg, var godt. Det er jo ikke så lett for dem å vite hva de skal gjøre. Men jeg opplevde altså at de brydde seg og ville bruke tid med meg.
Nedtur: Internett virket ikke. Det har jeg jo opplevd en del ganger her, det er også tilfelle i skrivende stund. Men når man har behov for å skrive til noen, kjennes det ekstra tungt ikke å få sendt det.
Opptur: Første arabisk-time gikk fint etter å ha vært borte i to uker. Vi lærte tallene, og siden jeg kunne dem fra før, var det som en lek. Klokka var heller ikke langt fra klassisk arabisk, så mine private studier i ”Teach Yourself Arabic”-boka gav resultater.
Nedtur: Mange slitsomme tanker gjorde meg nedfor. Jeg gjorde ikke mye krevende fysisk. Men all tankevirksomheten sliter meg ut. Visumet har vært i tankene stort sett hele uka. Kombinert med sorgen får det meg lett utfor.
Opptur: Neste arabisk-time forsøkte jeg meg på videregående i stedet for nybegynner, og det gikk overraskende bra. Jeg klarte å følge med, forstod det meste og hadde ikke store problemer med å delta. Språkselvtilliten var på topp og jeg fortsetter i videregående-klassen.
Nedtur: Det ble aldri noe skikkelig arbeid denne uka. Jeg var en bomtur i Jalazone da det var stengt der. Visumet har ellers tatt tid, selv om det ikke har gitt resultater ennå.
Opptur: Jeg følte at det var mange hjelpsomme mennesker rundt omkring som ønsket å hjelpe meg med visumet. Viljen til å hjelpe er flott, forhåpentligvis vil det også gi resultater til slutt.
Nedtur: Etter å ha tatt en drosje rundt halve Jerusalem kom jeg til slutt til riktig Innenrikdsdepartement-kontor. Jeg fikk bare en avtale til 8.mars (egentlig etter at visumet er gått ut). Alle som vet hvor vanskelig det er å få volontørvisum, har fortalt at det er nytteløst å prøve på Innenriksdepartementet. Jeg mistet helt troen på å få utvidet visumet.
Opptur: Etter departements-turen da jeg var svært sliten, var det tid for arabisk-time igjen, og jeg kom straks på høyden ved hjelp av vår riktig inspirerende lærer. Senere på kvelden var det bibelstudium i kirken og en vanskelig tekst ble plutselig meningsfull.
I øyeblikket vet jeg ikke helt hvor jeg er. Jeg er nok ikke helt nede, da hadde jeg kjent det. Jeg har et håp om at en reise til Jordan skal kunne hjelpe meg med å få nytt visum. I og med at håpet er der, er jeg vel ganske godt oppå en høyde. I morgen kommer Mamma og Trond, samboeren hennes, på besøk. Landet flater vel ikke nødvendigvis ut av den grunn. Jeg er klar for mer kupert terreng.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 6:17 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home