Palestina-hilsen nr 24. Tilbake i Jerusalem.
12.02.2005
Kjære venner!
Da er jeg tilbake i Jerusalem etter to uker i Norge. Jeg regner med at de neste ukene vil kunne bli litt påvirket av tapet av Pappa, men jeg håper jeg kommer inn i arbeidet igjen og føler det meningsfullt å være her. Det kjennes riktig nå. Det er her jeg hører hjemme denne vinteren. Men det kan nok bli noen utfordringer. Det er litt rart. Da jeg hørte kirkeklokkene her i går, var det de første kirkeklokkene jeg hørte etter begravelsen. Det er så mye som minner meg om Pappa, og så mye jeg ønsker å fortelle ham.
Det ble en veldig fin begravelse på tirsdag. Karolines selvlagede båredekorasjon, med gran, furu, einer, hjerter av bjørk, av materialer fra hagen, og roser, tok seg godt ut på kisten. I stedet for bånd, hadde vi funnet en flat stein hjemme, som jeg malte vår hilsen på. Kirken var pent pyntet, og den var full av mennesker som delte sorgen med oss. Presten holdt et fint minneord og på minnesamværet etterpå fikk vi flere gode ord om Pappa. Det var gode bilder av Pappa, men det gjorde det egentlig ikke lettere å forstå at han var borte, med så mange skildringer av en svært levende person.
Noe av det som ble nevnt, var hvor gjerne Pappa hadde fortalt om reisen etter at han, Einar og Karoline hadde vært i Palestina og besøkt meg. Han hadde ikke rukket å fortelle mye til mange. Men de som hadde hatt litt tid sammen med ham hadde fått høre om gode inntrykk. Det var en av hans siste store opplevelser.
Min første utfordring nå er visum. Jeg kom meg ganske raskt gjennom flyplassen i går, men jeg fikk bare to ukers visum. Som frivillig kunne jeg ikke være her på turistvisum, fikk jeg beskjed om. Det var ingen vits i å krangle om at det hadde jeg fint kunnet før. Ikke hadde jeg energi til det heller. Nå er det bare å håpe på at innenriksdepartementet vil gi meg volontørvisum. Det kan nok kreve et realt avhør. Eller jeg reiser ut av landet og håper på en snillere grensevakt ved neste innkomst.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Da er jeg tilbake i Jerusalem etter to uker i Norge. Jeg regner med at de neste ukene vil kunne bli litt påvirket av tapet av Pappa, men jeg håper jeg kommer inn i arbeidet igjen og føler det meningsfullt å være her. Det kjennes riktig nå. Det er her jeg hører hjemme denne vinteren. Men det kan nok bli noen utfordringer. Det er litt rart. Da jeg hørte kirkeklokkene her i går, var det de første kirkeklokkene jeg hørte etter begravelsen. Det er så mye som minner meg om Pappa, og så mye jeg ønsker å fortelle ham.
Det ble en veldig fin begravelse på tirsdag. Karolines selvlagede båredekorasjon, med gran, furu, einer, hjerter av bjørk, av materialer fra hagen, og roser, tok seg godt ut på kisten. I stedet for bånd, hadde vi funnet en flat stein hjemme, som jeg malte vår hilsen på. Kirken var pent pyntet, og den var full av mennesker som delte sorgen med oss. Presten holdt et fint minneord og på minnesamværet etterpå fikk vi flere gode ord om Pappa. Det var gode bilder av Pappa, men det gjorde det egentlig ikke lettere å forstå at han var borte, med så mange skildringer av en svært levende person.
Noe av det som ble nevnt, var hvor gjerne Pappa hadde fortalt om reisen etter at han, Einar og Karoline hadde vært i Palestina og besøkt meg. Han hadde ikke rukket å fortelle mye til mange. Men de som hadde hatt litt tid sammen med ham hadde fått høre om gode inntrykk. Det var en av hans siste store opplevelser.
Min første utfordring nå er visum. Jeg kom meg ganske raskt gjennom flyplassen i går, men jeg fikk bare to ukers visum. Som frivillig kunne jeg ikke være her på turistvisum, fikk jeg beskjed om. Det var ingen vits i å krangle om at det hadde jeg fint kunnet før. Ikke hadde jeg energi til det heller. Nå er det bare å håpe på at innenriksdepartementet vil gi meg volontørvisum. Det kan nok kreve et realt avhør. Eller jeg reiser ut av landet og håper på en snillere grensevakt ved neste innkomst.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 9:21 AM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home