Palestina-hilsen nr 17. Betlehem neste.
23.12.2004
Kjære venner!
Etter et par dager med familien på besøk, har jeg oppdaget alt jeg ikke vet... Jeg ante det vel. De spør om alt de ser, og jeg kan ikke svare. Nei, jeg er verken geolog eller biolog eller historiker. Men vi har da fått sett en del allerede.
I går var det den store Jerusalems-dagen, med tur på Oljeberget og videre til Gamlebyen. Vi hadde god utsikt fra tårnet i Himmelfartskirken. På veien nedover mot Getsemane var vi innom Dominus Flevit (Herren gråt). Gravkirken og Hagegraven fikk også besøk. Karoline var, som jeg hadde tenkt, veldig interessert i noen av bodene i Gamlebyen. Perler, steiner, nøtter og frukt fikk god oppmerksomhet.
I dag går turen til Betlehem der vi skal være til 1.juledag. Jeg var en dagstur i Betlehem på søndag. For å gjøre det enkelt i dag, limer jeg her inn en artikkel jeg skrev etter søndagens utflukt.
---
Jeg står midt i Fødselskirken. Det er bare noen få dager igjen til jul. Jeg er nesten helt alene. Jeg går ned i grotten der Jesus ble født. Det er kun et par andre der, og jeg kan gå og berøre stjernen som markerer stedet der fødselen skal ha skjedd, uten å behøve å stå i kø. Det er stille.
Jeg går ut av kirken. Det er stille der også. En mann i uniform spør hvordan jeg har det og hvor jeg kommer fra. Jeg har fått forklart at det er det palestinske turistpolitiet som skal beskytte og hjelpe turistene. Jeg svarer at jeg kommer fra Norge. ”Oslo!” lyser han opp. Jeg stusser litt, er vant til at Oslo ikke er det beste å nevne her, etter de problemene Oslo-avtalen skapte. ”Vi liker Oslo og Norge fordi du er her,” sier han. ”Men vi liker ikke resultatet av Oslo-avtalen, med A-, B- og C-områder, konfiskert jord og flere israelske bosetninger i de okkuperte områdene.” Jeg behøver ikke unnskylde meg, han forstår at jeg ikke hadde noe med Oslo-avtalen å gjøre.
”Vi trenger Oslo 2,” sier han så. Jeg ler. Tenk om det kunne bli en Oslo 2-avtale som var rettferdig også for palestinerne. ”Vi trenger en tros.” ”Tros?” Jeg får vite at tros betyr avtale. Jeg vil gjerne huske det ordet, og prøver å finne en huskeregel. Det er ikke så vanskelig. Palestinerne trenger en tros som kan gi tro på fremtiden.
Khaled har jobbet i turistpolitiet i 9 år. Han er glad for å ha en jobb. Arbeidsledigheten er stor, særlig etter den andre Intifadaen startet for fire år siden. Lønnen er ikke høy, men han klarer å forsørge seg og familien. Han finner stolt frem et familiebilde med de fire barna. Den femte er på vei. ”Du vet, jeg er ganske heldig. Jeg er flyktning, men jeg kan jobbe her likevel. Flyktningene i Libanon har ikke lov til å jobbe utenfor leiren. De bor enda trangere enn vi gjør her i flyktningeleirene i Betlehem. Har du sett forholdene i en flyktningeleir?” Jeg nikker. Jeg har sett.
En krumbøyd mann går forbi oss. Han minner litt om ringeren i Notre Dame. ”Det er ringeren i Betlehem.” Khaled forteller om beleiringen av Fødselskirken i 2002. Kirken var full av palestinere i 40 dager. Utenfor var israelske soldater. Broren til den krumbøyde skulle opp i tårnet for å ringe i klokkene, slik det gjøres hver dag. Han ble skutt av soldatene. Det blir stille. Ingen av oss sier noe.
En turistpoliti-kollega kommer bort til oss. De to diskuterer dagens statistikk, og jeg får forklart at de noterer hvem som besøker kirken. Før Intifadaen kunne det være 150 busslaster med turister om dagen. Nå er det stort sett enkeltpersoner som kommer. I dag har det vært en bra dag, med 5 busser med nigerianere. Han viser meg hvor han har skrevet det opp, og at han også har notert hvor de skal videre. ”Hvis noen mister bussen, kan vi få en drosje til å kjøre dem til neste stoppested, eller vi kan kjøre dem selv.” Service-innstillingen er på topp.
Det er tydelig at det ikke er så mange turister å passe på. Turistpolitiet har god tid. Jeg har stått og pratet med Khaled i over halvannen time. Jeg er bare på dagsbesøk i Betlehem og sier jeg vil tilbake til Jerusalem før det er mørkt. Det er ikke mer enn 15 km, men det tar litt tid med ulike transportmidler og kontrollposten man må gjennom. Jeg spør når han sist var i Jerusalem. Det er åtte år siden. Han har ikke mulighet til å passere den israelske kontrollposten. Med mitt røde pass kommer jeg lett både til Betlehem og tilbake til Jerusalem. Hvor er logikken i at jeg skal kunne reise og ikke han? Jeg blir litt mismodig. ”Vi må ikke miste håpet,” sier Khaled. ”Håpet er det siste vi har. De har tatt fra oss mye, men håpet kan de ikke ta fra oss. Mister vi håpet, dør vi. Men vi vil leve. Vi har tro på fremtiden. Bare vi kunne skjønne at det ikke hjelper å kjempe med steiner mot Israels tunge våpen. Vi må sette oss ned og lage en tros. Da blir håpet virkelighet.” Huskeregelen er forandret: Palestinerne fortjener en tros fordi de har så stor tro.
Khaled spør når jeg kommer tilbake. Jeg forteller at jeg kommer for å feire jul i Betlehem. Han skal jobbe i juledagene og sier at jeg bare må spørre hvis jeg trenger hjelp til noe. Han sier det kommer til å bli trangt om plassen i jula. Jeg håper det stemmer. Det ville være trist om det ikke var nok pilegrimer til å fylle opp kirken på julaften. Men jeg er litt skeptisk. De må komme snart, disse turistene, om de skal være her til jul. Som vanlig har palestineren mer tro og håp enn jeg. Vi tar avskjed, jeg vender tilbake til Jerusalem. Men jeg kommer snart igjen, for å feire jul i Betlehem.
---
Med ønske om en god og fredelig julehøytid!
Julehilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Etter et par dager med familien på besøk, har jeg oppdaget alt jeg ikke vet... Jeg ante det vel. De spør om alt de ser, og jeg kan ikke svare. Nei, jeg er verken geolog eller biolog eller historiker. Men vi har da fått sett en del allerede.
I går var det den store Jerusalems-dagen, med tur på Oljeberget og videre til Gamlebyen. Vi hadde god utsikt fra tårnet i Himmelfartskirken. På veien nedover mot Getsemane var vi innom Dominus Flevit (Herren gråt). Gravkirken og Hagegraven fikk også besøk. Karoline var, som jeg hadde tenkt, veldig interessert i noen av bodene i Gamlebyen. Perler, steiner, nøtter og frukt fikk god oppmerksomhet.
I dag går turen til Betlehem der vi skal være til 1.juledag. Jeg var en dagstur i Betlehem på søndag. For å gjøre det enkelt i dag, limer jeg her inn en artikkel jeg skrev etter søndagens utflukt.
---
Jeg står midt i Fødselskirken. Det er bare noen få dager igjen til jul. Jeg er nesten helt alene. Jeg går ned i grotten der Jesus ble født. Det er kun et par andre der, og jeg kan gå og berøre stjernen som markerer stedet der fødselen skal ha skjedd, uten å behøve å stå i kø. Det er stille.
Jeg går ut av kirken. Det er stille der også. En mann i uniform spør hvordan jeg har det og hvor jeg kommer fra. Jeg har fått forklart at det er det palestinske turistpolitiet som skal beskytte og hjelpe turistene. Jeg svarer at jeg kommer fra Norge. ”Oslo!” lyser han opp. Jeg stusser litt, er vant til at Oslo ikke er det beste å nevne her, etter de problemene Oslo-avtalen skapte. ”Vi liker Oslo og Norge fordi du er her,” sier han. ”Men vi liker ikke resultatet av Oslo-avtalen, med A-, B- og C-områder, konfiskert jord og flere israelske bosetninger i de okkuperte områdene.” Jeg behøver ikke unnskylde meg, han forstår at jeg ikke hadde noe med Oslo-avtalen å gjøre.
”Vi trenger Oslo 2,” sier han så. Jeg ler. Tenk om det kunne bli en Oslo 2-avtale som var rettferdig også for palestinerne. ”Vi trenger en tros.” ”Tros?” Jeg får vite at tros betyr avtale. Jeg vil gjerne huske det ordet, og prøver å finne en huskeregel. Det er ikke så vanskelig. Palestinerne trenger en tros som kan gi tro på fremtiden.
Khaled har jobbet i turistpolitiet i 9 år. Han er glad for å ha en jobb. Arbeidsledigheten er stor, særlig etter den andre Intifadaen startet for fire år siden. Lønnen er ikke høy, men han klarer å forsørge seg og familien. Han finner stolt frem et familiebilde med de fire barna. Den femte er på vei. ”Du vet, jeg er ganske heldig. Jeg er flyktning, men jeg kan jobbe her likevel. Flyktningene i Libanon har ikke lov til å jobbe utenfor leiren. De bor enda trangere enn vi gjør her i flyktningeleirene i Betlehem. Har du sett forholdene i en flyktningeleir?” Jeg nikker. Jeg har sett.
En krumbøyd mann går forbi oss. Han minner litt om ringeren i Notre Dame. ”Det er ringeren i Betlehem.” Khaled forteller om beleiringen av Fødselskirken i 2002. Kirken var full av palestinere i 40 dager. Utenfor var israelske soldater. Broren til den krumbøyde skulle opp i tårnet for å ringe i klokkene, slik det gjøres hver dag. Han ble skutt av soldatene. Det blir stille. Ingen av oss sier noe.
En turistpoliti-kollega kommer bort til oss. De to diskuterer dagens statistikk, og jeg får forklart at de noterer hvem som besøker kirken. Før Intifadaen kunne det være 150 busslaster med turister om dagen. Nå er det stort sett enkeltpersoner som kommer. I dag har det vært en bra dag, med 5 busser med nigerianere. Han viser meg hvor han har skrevet det opp, og at han også har notert hvor de skal videre. ”Hvis noen mister bussen, kan vi få en drosje til å kjøre dem til neste stoppested, eller vi kan kjøre dem selv.” Service-innstillingen er på topp.
Det er tydelig at det ikke er så mange turister å passe på. Turistpolitiet har god tid. Jeg har stått og pratet med Khaled i over halvannen time. Jeg er bare på dagsbesøk i Betlehem og sier jeg vil tilbake til Jerusalem før det er mørkt. Det er ikke mer enn 15 km, men det tar litt tid med ulike transportmidler og kontrollposten man må gjennom. Jeg spør når han sist var i Jerusalem. Det er åtte år siden. Han har ikke mulighet til å passere den israelske kontrollposten. Med mitt røde pass kommer jeg lett både til Betlehem og tilbake til Jerusalem. Hvor er logikken i at jeg skal kunne reise og ikke han? Jeg blir litt mismodig. ”Vi må ikke miste håpet,” sier Khaled. ”Håpet er det siste vi har. De har tatt fra oss mye, men håpet kan de ikke ta fra oss. Mister vi håpet, dør vi. Men vi vil leve. Vi har tro på fremtiden. Bare vi kunne skjønne at det ikke hjelper å kjempe med steiner mot Israels tunge våpen. Vi må sette oss ned og lage en tros. Da blir håpet virkelighet.” Huskeregelen er forandret: Palestinerne fortjener en tros fordi de har så stor tro.
Khaled spør når jeg kommer tilbake. Jeg forteller at jeg kommer for å feire jul i Betlehem. Han skal jobbe i juledagene og sier at jeg bare må spørre hvis jeg trenger hjelp til noe. Han sier det kommer til å bli trangt om plassen i jula. Jeg håper det stemmer. Det ville være trist om det ikke var nok pilegrimer til å fylle opp kirken på julaften. Men jeg er litt skeptisk. De må komme snart, disse turistene, om de skal være her til jul. Som vanlig har palestineren mer tro og håp enn jeg. Vi tar avskjed, jeg vender tilbake til Jerusalem. Men jeg kommer snart igjen, for å feire jul i Betlehem.
---
Med ønske om en god og fredelig julehøytid!
Julehilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:53 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home