Palestina-hilsen nr 16. Adjø Jeriko.
18.12.2004
Kjære venner!
Den observante leser ser at jeg ikke sender fra banglahanne@hotmail.com. Grunnen til det, er ikke at jeg ikke ønsker å bruke den. Jeg ønsker heller ikke å slutte å være banglahanne, som dere ser. Jeg liker heller ikke skifte mellom ulike adresser. Det er ikke identitetsproblemer, men hotmail-problemer som er årsaken til dagens forandring. Jeg kommer ikke inn på banglahanne@hotmail.com, og har brukt mye av de to siste døgnene til å frustrere meg over det. Dum som jeg er, har jeg heller ikke lagret alle adressene noe annet sted, så denne e-mailen kommer til de av dere jeg hadde skrevet opp et sted, har fått adressen til eller husker, og så håper jeg dere er så snille og sender meg adressene til dem dere vet har stått på lista mi, eller aner har stått der, eller tror kanskje kunne ha stått der, slik at jeg kan gjenopprette mottakerlista med så mange som mulig av dem som var der før. Har dere sendt meg e-mail jeg ikke har svart på, så send dem igjen til yahoo-adressen, så jeg får dem.
Jeg har avsluttet mitt opphold i Jeriko. Etter jul er det meningen jeg skal tilbringe mer tid i Ramallah og Jerusalem. Så jeg tenkte det var tid for å gi litt mer oppmerksomhet til KFUK i Jeriko i dette brevet. Jeg har nok lurt på hvor viktig min tilstedeværelse der har vært. Jeg har stort sett gjort det samme som damene som jobber der, men kanskje ikke like raskt. Da jeg sa adjø denne uka, fikk jeg imidlertid en følelse av at det hadde betydd noe at jeg hadde vært sammen med dem. ”Sender de en annen nå?” ”Når kommer du igjen?” ”Ikke glem oss!” ”Vi trenger deg, vi er glad i deg!” var noen av kommentarene jeg fikk. Jeg tror ikke den praktiske innsatsen har vært den viktigste, men at noen har vært der og jobbet sammen med dem, har vist at det finnes en solidaritet der ute, utenfor Jerikos kontrollpost.
I samarbeid med Redd Barna arrangerer Jeriko KFUK fra tid til annen kurs for de ansatte og andre interesserte. Matkursene som har vært mens jeg har vært der har blant annet tatt for seg sylting. Forrige uke fikk jeg være med på en liten utflukt til et meieri og en pølsefabrikk i Jeriko. Meieriet var moderne, med alle prosesser i lukket system. Kuene stod like utenfor døra, klare til melking morgen og kveld. På meieriet var det utdeling av lebaneh, konsentrert yoghurt, og på pølsefabrikken var det smaksprøver av forskjellige kjøttpålegg. Det var et populært innslag blant deltakerne på kurset.
Jeg har også fått muligheten til å se hvor urtene som selges gjennom Good Earth-kampanjen dyrkes. Bonden som dyrker disse urtene, er litt av en plogspiss. Økologisk jordbruk er ikke det man hører mest om i Palestina. Men denne bonden satser friskt, og her kjøper altså KFUK peppermynte, salvie og timian som er dyrket uten skadelige kjemikalier. Bonden har et ønske om å starte en forening for økologisk jordbruk og håper på den måten å få opp interessen for denne måten å ta vare på miljøet og menneskers helse på.
Det har vært St Lucia-dagen siden forrige brev. Jeg har vel ikke merket så mye til den i Norge de siste årene. Men det er rart når man er utenlands, da blir tradisjonene fort merkbare. Jeg var invitert til Lucia-feiring ved det Svenske Teologiske Instituttet i Jerusalem på mandag, og der fikk jeg servert både lussekatter og et nydelig Lucia-opptog med fin sang. I motsetning til Lucia-togene jeg er vant til, som bare synger den ene sangen, var det her en hel konsert med Lucia- og julesanger. Kvelden ble avsluttet med kveldsbønn i kapellet, med betraktninger rundt Lucia-minner fra Sverige. I St George’s cathedral var det på torsdag familiegudstjeneste med Lucia-tog. Det var også en opplevelse, med Josef og Maria først, deretter barn i ulike størrelser med ulike klær. Før toget kom inn var Josef flere ganger fremme hos mor for å få rettet på hodeplagget. Det er ikke lett med slike flagrende tøystykker på hodet. Særlig ei lita tulle i litt for lang hvit kappe gjorde inntrykk der hun virret rundt mellom koret og menigheten. Jeg var nesten litt overrasket over at det ikke skjedde noen ulykker med levende lys. Lucia hadde også levende lys på hodet, det har jeg faktisk aldri opplevd i Norge, som det elektrisitetens barn jeg er. Søndag kveld fikk jeg også servert en Lucia-preken, med spesiell adresse til meg som skandinavisk representant.
Julen begynner altså å nærme seg her også. I går var det Santa Barbara-førjulshygge her på KFUK i Jerusalem. Det var i går den ortodokse dagen for å feire helgenen, for tretten dager siden var det den katolske, pga forskjellene i kalenderene, så jeg har fått det dobbelt. Det er jo greit siden jeg ikke kjente tradisjonen fra før. Det viktigste innslaget er en søt grøt som skal likne den St Barbara gav til de fattige. Julepynten er funnet frem i Jerusalem, noen har begynt å si god jul og jeg teller ned dagene til Pappa, Einar (bror) og Karoline (søster) kommer på tirsdag.
Førjulshilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Den observante leser ser at jeg ikke sender fra banglahanne@hotmail.com. Grunnen til det, er ikke at jeg ikke ønsker å bruke den. Jeg ønsker heller ikke å slutte å være banglahanne, som dere ser. Jeg liker heller ikke skifte mellom ulike adresser. Det er ikke identitetsproblemer, men hotmail-problemer som er årsaken til dagens forandring. Jeg kommer ikke inn på banglahanne@hotmail.com, og har brukt mye av de to siste døgnene til å frustrere meg over det. Dum som jeg er, har jeg heller ikke lagret alle adressene noe annet sted, så denne e-mailen kommer til de av dere jeg hadde skrevet opp et sted, har fått adressen til eller husker, og så håper jeg dere er så snille og sender meg adressene til dem dere vet har stått på lista mi, eller aner har stått der, eller tror kanskje kunne ha stått der, slik at jeg kan gjenopprette mottakerlista med så mange som mulig av dem som var der før. Har dere sendt meg e-mail jeg ikke har svart på, så send dem igjen til yahoo-adressen, så jeg får dem.
Jeg har avsluttet mitt opphold i Jeriko. Etter jul er det meningen jeg skal tilbringe mer tid i Ramallah og Jerusalem. Så jeg tenkte det var tid for å gi litt mer oppmerksomhet til KFUK i Jeriko i dette brevet. Jeg har nok lurt på hvor viktig min tilstedeværelse der har vært. Jeg har stort sett gjort det samme som damene som jobber der, men kanskje ikke like raskt. Da jeg sa adjø denne uka, fikk jeg imidlertid en følelse av at det hadde betydd noe at jeg hadde vært sammen med dem. ”Sender de en annen nå?” ”Når kommer du igjen?” ”Ikke glem oss!” ”Vi trenger deg, vi er glad i deg!” var noen av kommentarene jeg fikk. Jeg tror ikke den praktiske innsatsen har vært den viktigste, men at noen har vært der og jobbet sammen med dem, har vist at det finnes en solidaritet der ute, utenfor Jerikos kontrollpost.
I samarbeid med Redd Barna arrangerer Jeriko KFUK fra tid til annen kurs for de ansatte og andre interesserte. Matkursene som har vært mens jeg har vært der har blant annet tatt for seg sylting. Forrige uke fikk jeg være med på en liten utflukt til et meieri og en pølsefabrikk i Jeriko. Meieriet var moderne, med alle prosesser i lukket system. Kuene stod like utenfor døra, klare til melking morgen og kveld. På meieriet var det utdeling av lebaneh, konsentrert yoghurt, og på pølsefabrikken var det smaksprøver av forskjellige kjøttpålegg. Det var et populært innslag blant deltakerne på kurset.
Jeg har også fått muligheten til å se hvor urtene som selges gjennom Good Earth-kampanjen dyrkes. Bonden som dyrker disse urtene, er litt av en plogspiss. Økologisk jordbruk er ikke det man hører mest om i Palestina. Men denne bonden satser friskt, og her kjøper altså KFUK peppermynte, salvie og timian som er dyrket uten skadelige kjemikalier. Bonden har et ønske om å starte en forening for økologisk jordbruk og håper på den måten å få opp interessen for denne måten å ta vare på miljøet og menneskers helse på.
Det har vært St Lucia-dagen siden forrige brev. Jeg har vel ikke merket så mye til den i Norge de siste årene. Men det er rart når man er utenlands, da blir tradisjonene fort merkbare. Jeg var invitert til Lucia-feiring ved det Svenske Teologiske Instituttet i Jerusalem på mandag, og der fikk jeg servert både lussekatter og et nydelig Lucia-opptog med fin sang. I motsetning til Lucia-togene jeg er vant til, som bare synger den ene sangen, var det her en hel konsert med Lucia- og julesanger. Kvelden ble avsluttet med kveldsbønn i kapellet, med betraktninger rundt Lucia-minner fra Sverige. I St George’s cathedral var det på torsdag familiegudstjeneste med Lucia-tog. Det var også en opplevelse, med Josef og Maria først, deretter barn i ulike størrelser med ulike klær. Før toget kom inn var Josef flere ganger fremme hos mor for å få rettet på hodeplagget. Det er ikke lett med slike flagrende tøystykker på hodet. Særlig ei lita tulle i litt for lang hvit kappe gjorde inntrykk der hun virret rundt mellom koret og menigheten. Jeg var nesten litt overrasket over at det ikke skjedde noen ulykker med levende lys. Lucia hadde også levende lys på hodet, det har jeg faktisk aldri opplevd i Norge, som det elektrisitetens barn jeg er. Søndag kveld fikk jeg også servert en Lucia-preken, med spesiell adresse til meg som skandinavisk representant.
Julen begynner altså å nærme seg her også. I går var det Santa Barbara-førjulshygge her på KFUK i Jerusalem. Det var i går den ortodokse dagen for å feire helgenen, for tretten dager siden var det den katolske, pga forskjellene i kalenderene, så jeg har fått det dobbelt. Det er jo greit siden jeg ikke kjente tradisjonen fra før. Det viktigste innslaget er en søt grøt som skal likne den St Barbara gav til de fattige. Julepynten er funnet frem i Jerusalem, noen har begynt å si god jul og jeg teller ned dagene til Pappa, Einar (bror) og Karoline (søster) kommer på tirsdag.
Førjulshilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:52 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home