Palestina-hilsen nr 15. Advent.
11.12.2004
Kjære venner!
Det er tid for et ”åndelig” brev igjen. Så da er dere advart...
Da jeg kom til Jerusalem i går etter å ha vært i Jeriko, ble jeg møtt av et pyntet juletre i lobbyen til KFUK. Det var da litt tidlig, tenkte jeg, men så kom jeg på at dere i Norge antakelig har sett pyntede juletrær i en måned allerede. Jeg tenkte videre på hvor heldig jeg har vært når det gjelder å oppleve adventstiden her. Adventen blir på en måte borte i Norge, når jula starter i november, eller oktober, eller september, med den første julemarsipanen. Det mangler ikke på forberedelser til jul i desember, men de er stort sett praktiske. De åndelige forberedelsene er vel de som lider når adventen forsvinner i førjulstiden.
Det som var litt morsomt var at jeg i går kveld fikk servert den samme tanken på bibelstudium etter kveldsbønnen i St George’s. Det arrangeres bibelstudier der de tre siste fredagene i advent, der vi går gjennom søndagens tekster. Forrige uke var vi seks stykker, de fleste med engelsk som morsmål, fire teologer, og jeg eneste representant for det kvinnelige kjønn. Jeg må innrømme jeg ikke hadde så mye å komme med. I går var vi syv, og bare tre var teologer, så lekfolket var i flertall. Jeg hadde også klart å søke meg frem til bibeltekstene på Internett på forhånd, så jeg var bedre forberedt. Jeg synes det er litt rart at den anglikanske kirke ikke har samme tekstrekker som Den norske kirke, men det aner meg at det er Den norske kirke som er rar. Etter å ha blitt så anglikansk mens jeg har vært her, har jeg både funnet elementer ved den lutherske og ved den anglikanske tradisjonen som jeg setter stor pris på. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål, både ved det jeg er vant med og ved det som er nytt for meg.
Det er ikke veldig stor oppslutning om tidebønner o.l. på hverdager, så jeg er vant til å være alene som ulærd. Men det er jo litt lettere når det er andre også som trenger forklaringer på enkle sammenhenger i tekstene. En av teologene kom altså med denne refleksjonen over hvordan adventen har forsvunnet i Vesten, mens den fremdeles finnes her i Jerusalem. Folk her er et adventsfolk. De lever i håp. Det er nettopp det advent handler om, å ha håp til fremtiden. Jeg lurer da på om vi i Norge og andre vestlige land ikke trenger håp for fremtiden, siden vi har frihet, rettferdighet og fred og alle materielle goder vi trenger. Er håpet overflødig slik at vi kan hoppe over adventen og komme direkte i julestemning?
Forrige søndag hørte jeg en god preken på kveldsbønnen om det å vente i adventen. Det er jo relatert til håp, i det å vente på forandring. Ikke all venting er i håp om bedre tider, man kan vente med frykt eller glede, men uansett om det man venter på er godt eller ikke, så er det gjerne et poeng med ventetiden. Vi trenger ventetiden som forberedelse. Vi trenger ventetiden ikke bare for å forberede oss til det som kommer etter, men også for å være i selve ventetiden. Det er kanskje noe vi ikke er så flinke til, å la ventetiden være verdifull, finne roen og la Gud arbeide med oss der vi er. Jeg har heller ikke vært veldig flink til å bruke adventen på den måten før. Det er på en måte lettere her.
På vei til KFUK i går, gikk jeg innom Getsemane. I grotten der Judas forrådte Jesus, brukte jeg litt lengre tid enn andre turister, så fransiskaner-munken som satt vakt, bad meg komme bort til ham, og vi hadde en hyggelig prat. Da jeg spurte, fortalte han at han opprinnelig kom fra Italia, men hadde vært i Det hellige land i 66 år. Han ville gjerne gi meg en gave, og hentet et lite, rundt brød som han hadde fått fra en koptisk-ortodoks munk. Brødet var preget med ett stort kors i midten, tolv små kors rundt, og noe skrevet på koptisk i sirkel omkring. Han fortalte at brødet ikke var velsignet. Men hans velsignelse gjorde vel så mye.
Så må jeg fortelle om en litt komisk hendelse fra Jeriko. Vis-a-vis huset jeg bor i er det et koptisk-ortodoks kloster. Torsdag kom en munk på besøk. Han satt ganske lenge utover kvelden. Det er mulig det er vanlig. Men for meg er det nå litt spesielt, og i grunnen ganske morsomt, med en munk som ser på TV, spiser nøtter og forteller vitser i stua.
Ellers har jeg vært på et par gresk-ortodokse liturgier som jeg ikke har forstått noe av. Men det er litt flott å være på dem likevel, høre sangen og oppleve tilbedelsen. Den er jo ganske sanselig, med røkelse, korsing, prosesjoner, liturgiske klær og dører som åpnes og lukkes. Jeg får prøve å alliere meg med en engelsktalende ortodoks som kan forklare meg litt mer av hva de ulike leddene betyr.
I kveld har jeg vært og spist middag med et par andre jenter. Vicky, som var frivillig her på KFUK et par uker i september er her igjen for å delta på en konferanse i Nasaret til uka. Hun bor på et ungdomsherberge sammen med en norsk jente som tar utviklingsstudier i Australia og er her på feltarbeid om selvmordsbombere og religiøs forankring. Samtalen dreide seg mest om politikk og våre daglige liv, men vi var innom religion også, det blir gjerne slik når både Vicky og jeg ser for oss en fremtidig jobb innen kirken, og dette feltarbeidsprosjektet var jo også noe religiøst orientert. Det var interessant å høre hvordan utviklingsstudenten, som også har studert journalistikk, godt kunne tenke seg å studere teologi, men ikke kunne tenke seg å bli prest, da hennes tro ikke var i følge kirkens offisielle lære, og dessuten syntes hun det snart var på tide å komme seg ut i arbeid etter mange års studier. Vi hadde uansett en spennende diskusjon, det er rart å se hvordan religion på samme tid kan virke så enkelt og så komplisert, både som en medvirkende årsak til, og en løsning på konflikter og problemer.
Advents-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er tid for et ”åndelig” brev igjen. Så da er dere advart...
Da jeg kom til Jerusalem i går etter å ha vært i Jeriko, ble jeg møtt av et pyntet juletre i lobbyen til KFUK. Det var da litt tidlig, tenkte jeg, men så kom jeg på at dere i Norge antakelig har sett pyntede juletrær i en måned allerede. Jeg tenkte videre på hvor heldig jeg har vært når det gjelder å oppleve adventstiden her. Adventen blir på en måte borte i Norge, når jula starter i november, eller oktober, eller september, med den første julemarsipanen. Det mangler ikke på forberedelser til jul i desember, men de er stort sett praktiske. De åndelige forberedelsene er vel de som lider når adventen forsvinner i førjulstiden.
Det som var litt morsomt var at jeg i går kveld fikk servert den samme tanken på bibelstudium etter kveldsbønnen i St George’s. Det arrangeres bibelstudier der de tre siste fredagene i advent, der vi går gjennom søndagens tekster. Forrige uke var vi seks stykker, de fleste med engelsk som morsmål, fire teologer, og jeg eneste representant for det kvinnelige kjønn. Jeg må innrømme jeg ikke hadde så mye å komme med. I går var vi syv, og bare tre var teologer, så lekfolket var i flertall. Jeg hadde også klart å søke meg frem til bibeltekstene på Internett på forhånd, så jeg var bedre forberedt. Jeg synes det er litt rart at den anglikanske kirke ikke har samme tekstrekker som Den norske kirke, men det aner meg at det er Den norske kirke som er rar. Etter å ha blitt så anglikansk mens jeg har vært her, har jeg både funnet elementer ved den lutherske og ved den anglikanske tradisjonen som jeg setter stor pris på. Samtidig har jeg begynt å stille spørsmål, både ved det jeg er vant med og ved det som er nytt for meg.
Det er ikke veldig stor oppslutning om tidebønner o.l. på hverdager, så jeg er vant til å være alene som ulærd. Men det er jo litt lettere når det er andre også som trenger forklaringer på enkle sammenhenger i tekstene. En av teologene kom altså med denne refleksjonen over hvordan adventen har forsvunnet i Vesten, mens den fremdeles finnes her i Jerusalem. Folk her er et adventsfolk. De lever i håp. Det er nettopp det advent handler om, å ha håp til fremtiden. Jeg lurer da på om vi i Norge og andre vestlige land ikke trenger håp for fremtiden, siden vi har frihet, rettferdighet og fred og alle materielle goder vi trenger. Er håpet overflødig slik at vi kan hoppe over adventen og komme direkte i julestemning?
Forrige søndag hørte jeg en god preken på kveldsbønnen om det å vente i adventen. Det er jo relatert til håp, i det å vente på forandring. Ikke all venting er i håp om bedre tider, man kan vente med frykt eller glede, men uansett om det man venter på er godt eller ikke, så er det gjerne et poeng med ventetiden. Vi trenger ventetiden som forberedelse. Vi trenger ventetiden ikke bare for å forberede oss til det som kommer etter, men også for å være i selve ventetiden. Det er kanskje noe vi ikke er så flinke til, å la ventetiden være verdifull, finne roen og la Gud arbeide med oss der vi er. Jeg har heller ikke vært veldig flink til å bruke adventen på den måten før. Det er på en måte lettere her.
På vei til KFUK i går, gikk jeg innom Getsemane. I grotten der Judas forrådte Jesus, brukte jeg litt lengre tid enn andre turister, så fransiskaner-munken som satt vakt, bad meg komme bort til ham, og vi hadde en hyggelig prat. Da jeg spurte, fortalte han at han opprinnelig kom fra Italia, men hadde vært i Det hellige land i 66 år. Han ville gjerne gi meg en gave, og hentet et lite, rundt brød som han hadde fått fra en koptisk-ortodoks munk. Brødet var preget med ett stort kors i midten, tolv små kors rundt, og noe skrevet på koptisk i sirkel omkring. Han fortalte at brødet ikke var velsignet. Men hans velsignelse gjorde vel så mye.
Så må jeg fortelle om en litt komisk hendelse fra Jeriko. Vis-a-vis huset jeg bor i er det et koptisk-ortodoks kloster. Torsdag kom en munk på besøk. Han satt ganske lenge utover kvelden. Det er mulig det er vanlig. Men for meg er det nå litt spesielt, og i grunnen ganske morsomt, med en munk som ser på TV, spiser nøtter og forteller vitser i stua.
Ellers har jeg vært på et par gresk-ortodokse liturgier som jeg ikke har forstått noe av. Men det er litt flott å være på dem likevel, høre sangen og oppleve tilbedelsen. Den er jo ganske sanselig, med røkelse, korsing, prosesjoner, liturgiske klær og dører som åpnes og lukkes. Jeg får prøve å alliere meg med en engelsktalende ortodoks som kan forklare meg litt mer av hva de ulike leddene betyr.
I kveld har jeg vært og spist middag med et par andre jenter. Vicky, som var frivillig her på KFUK et par uker i september er her igjen for å delta på en konferanse i Nasaret til uka. Hun bor på et ungdomsherberge sammen med en norsk jente som tar utviklingsstudier i Australia og er her på feltarbeid om selvmordsbombere og religiøs forankring. Samtalen dreide seg mest om politikk og våre daglige liv, men vi var innom religion også, det blir gjerne slik når både Vicky og jeg ser for oss en fremtidig jobb innen kirken, og dette feltarbeidsprosjektet var jo også noe religiøst orientert. Det var interessant å høre hvordan utviklingsstudenten, som også har studert journalistikk, godt kunne tenke seg å studere teologi, men ikke kunne tenke seg å bli prest, da hennes tro ikke var i følge kirkens offisielle lære, og dessuten syntes hun det snart var på tide å komme seg ut i arbeid etter mange års studier. Vi hadde uansett en spennende diskusjon, det er rart å se hvordan religion på samme tid kan virke så enkelt og så komplisert, både som en medvirkende årsak til, og en løsning på konflikter og problemer.
Advents-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:51 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home