Palestina-hilsen nr 14. På eventyr i Jordan.
03.12.2004
Kjære venner!
Jeg får starte med gladnyheten, så dere ikke behøver å skumlese hele brevet for å finne den: Jeg har fått nytt visum, for tre måneder, og kan slippe å bekymre meg mer for det. Etter det jeg har skjønt, er det omtrent bare jeg selv som har vært bekymret, det er jo ikke så lett å vite hva disse grensevaktene plutselig kan finne på. På søndag møtte jeg tre nye norske økumeniske ledsagere. De kom på lørdag, og to av dem brukte 8 ½ time på flyplassen før de var gjennom!
Jeg reiste altså til Jordan på mandag. Da jeg ikke hadde visum til Jordan fra før, reiste jeg via Sheikh Husayn-overgangen nord for Vestbredden. Jeg ble møtt av en overdrevent sprudlende ung dame på grensa, og ble litt skeptisk til denne nye strategien til grensepolitiet. Da jeg fortalte at jeg hadde vært i Jerusalem, strålte hun opp over hvor fantastisk fin den byen var. Jeg slapp unna med få spørsmål, og kom meg til neste vakt. Hun var ikke fullt så sprudlende, og snakket ikke så godt engelsk, så jeg skjønte ikke hva hun spurte om. Hun gav opp og lot meg passere. På den jordanske siden gikk det greit å få visum før jeg ble fanget av en sjåfør som skulle til Amman. Jeg sa jeg ville ha en buss, og han sa jeg skulle komme. Det jeg trodde var en servis, var nok en drosje, og prisen ble deretter...
Jeg skulle bo på KFUK-herberget i Amman. Jeg hadde ikke tenkt så mye om det på forhånd, men hadde hørt fra andre norske at det kanskje var litt gammeldags. Da jeg kom, var det i grunnen nettopp slik jeg ville ha tenkt meg det om jeg skulle ha tenkt meg et KFUK-herberge, i hvert fall for 20 år siden.En eldre, rolig dame, som minnet meg om mormoren min, tok imot meg. Hun viste meg rommet mitt, som var for slike som meg på gjennomreise, med fem senger, men ingen andre gjester. Badet minnet også om huset til mormor, mest fordi det luktet parafin fra noen parafintanker som var satt der, og mormor hadde parafinfyring. Jeg var heldig og kom til varmtvannsdagen, det var nemlig varmtvannsdager tre dager i uka. Ellers ble alt sagt tre ganger, for å være sikker på at jeg forstod. Da jeg spurte om hvor de ulike veiene førte, kunne jeg altså ”gå opp der og komme tilbake der”, tre ganger, eller ”ned der og opp igjen” tre ganger. Det var altfor langt å gå til sentrum. Men det hørte jeg ikke på. Det var heller ikke så langt etter norsk målestokk, men en del oppover tilbake igjen, da Amman er en by bygget på flere fjell.
Jeg gikk flere turer til sentrum. Den første gangen var jeg heldig og fant et kart med oversikt over bydelene, og de største veiene. Men det var ikke et detaljkart, og å finne frem til severdighetene var derfor en utfordring, særlig da jordanske myndigheter ikke ser skilting som noen prioritert oppgave. Jeg kom plutselig til en av ruinene som var verdt å se, og så fant jeg frem til flere etter hvert. Citadellet, som ligger på en høyde, hadde jeg sett på lang avstand, men det hjelper jo ikke alltid med hensyn til hvor veien går for å komme dit. På vei opp pekte en mann på noen trapper jeg kunne gå, så da gjorde jeg det. Jeg kom opp blant flere mennesker i arbeidsklær som holdt på med utgravinger, og jeg var litt overrasket over inngangen. Da jeg gikk videre og fant meg selv på den andre siden av gjerdet i forhold til de andre turistene, skjønte jeg at jeg kanskje skulle ha funnet en annen inngang. Flau forsvant jeg ut uten å se noe mer av det som var verdt å se. Neste dag prøvde jeg meg igjen, da riktig vei, med billett, og fikk sett imponerende ruiner og rekonstruksjoner av gamle byggverk.
Jordanere er nok som palestinere i mye, de går ikke mer enn nødvendig. Både turen til sentrum, og turen fra herberget til KFUK-kontoret var imponerende innsats, syntes de. Jeg var bare glad for å være fri og ha muligheten til å gå. Noe av grunnen til at de var overrasket, var vel at de mente Amman er en stor by som kan være vanskelig å finne frem i. Jeg var kanskje litt enig. Før jeg hadde sett kart over byen, trodde jeg at ”first circle”, ”second circle” osv var ringveier som i Oslo. Så fant jeg ut at det var rundkjøringer, og da ble alt så mye lettere. Heldigvis for meg har byen noen store hoteller med karakteristisk utseende som det går an å orientere seg etter.
Hadde jeg vært litt fornuftig, hadde jeg også gått samme vei hver gang. Men det er jo mye mer spennende å prøve nye veier, siste gang fra citadellet ble det litt lenger enn planlagt. Jeg hadde pleid å gå opp på Amman-fjellet, der KFUK-herberget ligger, på nordsiden, mens jeg nå ante at jeg var på sørsiden. Det begynte å bli mørkt, og jeg hadde ingen kjente bygninger å orientere etter. For å sjekke om jeg var på riktig fjell, eller ås, begynte jeg å klatre trapper. Det var rimelig mange trapper. Da jeg var oppe, oppdaget jeg en kirke, og ble overrasket over å finne den der, den skulle jo være på nabofjellet. Men så fant jeg ut at det ikke var den samme, selv om de var hvite med rødt tak begge to. Jeg begynte å bli litt nervøs for hvor langt unna jeg kunne være, og benyttet anledningen til en ekspressbønn i kapellet ved kirken. Jeg ble roligere, og kort tid etter var jeg ved first circle, like ved herberget.
Før jeg dro til grensa i går, fikk jeg med meg en tur til Madaba, mosaikkbyen drøyt 30 km sør for Amman. En av de ansatte på KFUK ville gjerne ta meg med dit, da hun var derfra, men hun hadde ikke tid. Så hun ringte moren sin for at jeg kunne spise lunsj der og gav meg beskjed om å spørre om hjelp i kirken for å finne veien til henne. Det var en strålende avslutning på oppholdet, med Madabas kjente mosaikk og gjestfrihet med mye mat og få engelske ord. Det er ikke bare lett å reise når man så instendig blir bedt om å overnatte. Men jeg kom meg av gårde til Allenby-overgangen.
Det var som ventet lett å komme ut av Jordan. Så begynte det jeg hadde gruet meg for. Jeg hadde gått gjennom aktuelle spørsmål og svar noen ganger, men det er jo aldri godt å vite hva de kan finne på å spørre om. Jeg stod lenge og ventet da venner av grensesjefen skulle passere, de måtte selvfølgelig behandles først. Da jeg endelig kom frem til luka, ble jeg bare spurt kort om hva jeg gjorde i Israel, og hvor lenge jeg hadde tenkt å være der. Jeg fikk visum nesten med en gang, og kunne gå videre. Jeg lurte på hvor lett det kunne være, men så ble jeg stoppet ved neste sjekk. Der stod den sprudlende damen fra Sheikh Husayn som jeg møtte mandag, og jeg ante at jeg ikke skulle glede meg for tidlig. Jeg er ikke sikker på om hun kjente meg igjen. Da jeg sa at jeg skulle til Jerusalem, strålte hun igjen opp over hvor fin en by det var, uten å vise at hun hadde sett meg før. Det eneste jeg måtte gjøre var å tømme lommene for Madaba-billetter som ble ”bombesjekket”, så var jeg gjennom. Kaldsvettingen og bekymringene var altså overflødige. Tre nye måneder er sikret og jeg kan puste lettet ut.
Glad hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Jeg får starte med gladnyheten, så dere ikke behøver å skumlese hele brevet for å finne den: Jeg har fått nytt visum, for tre måneder, og kan slippe å bekymre meg mer for det. Etter det jeg har skjønt, er det omtrent bare jeg selv som har vært bekymret, det er jo ikke så lett å vite hva disse grensevaktene plutselig kan finne på. På søndag møtte jeg tre nye norske økumeniske ledsagere. De kom på lørdag, og to av dem brukte 8 ½ time på flyplassen før de var gjennom!
Jeg reiste altså til Jordan på mandag. Da jeg ikke hadde visum til Jordan fra før, reiste jeg via Sheikh Husayn-overgangen nord for Vestbredden. Jeg ble møtt av en overdrevent sprudlende ung dame på grensa, og ble litt skeptisk til denne nye strategien til grensepolitiet. Da jeg fortalte at jeg hadde vært i Jerusalem, strålte hun opp over hvor fantastisk fin den byen var. Jeg slapp unna med få spørsmål, og kom meg til neste vakt. Hun var ikke fullt så sprudlende, og snakket ikke så godt engelsk, så jeg skjønte ikke hva hun spurte om. Hun gav opp og lot meg passere. På den jordanske siden gikk det greit å få visum før jeg ble fanget av en sjåfør som skulle til Amman. Jeg sa jeg ville ha en buss, og han sa jeg skulle komme. Det jeg trodde var en servis, var nok en drosje, og prisen ble deretter...
Jeg skulle bo på KFUK-herberget i Amman. Jeg hadde ikke tenkt så mye om det på forhånd, men hadde hørt fra andre norske at det kanskje var litt gammeldags. Da jeg kom, var det i grunnen nettopp slik jeg ville ha tenkt meg det om jeg skulle ha tenkt meg et KFUK-herberge, i hvert fall for 20 år siden.En eldre, rolig dame, som minnet meg om mormoren min, tok imot meg. Hun viste meg rommet mitt, som var for slike som meg på gjennomreise, med fem senger, men ingen andre gjester. Badet minnet også om huset til mormor, mest fordi det luktet parafin fra noen parafintanker som var satt der, og mormor hadde parafinfyring. Jeg var heldig og kom til varmtvannsdagen, det var nemlig varmtvannsdager tre dager i uka. Ellers ble alt sagt tre ganger, for å være sikker på at jeg forstod. Da jeg spurte om hvor de ulike veiene førte, kunne jeg altså ”gå opp der og komme tilbake der”, tre ganger, eller ”ned der og opp igjen” tre ganger. Det var altfor langt å gå til sentrum. Men det hørte jeg ikke på. Det var heller ikke så langt etter norsk målestokk, men en del oppover tilbake igjen, da Amman er en by bygget på flere fjell.
Jeg gikk flere turer til sentrum. Den første gangen var jeg heldig og fant et kart med oversikt over bydelene, og de største veiene. Men det var ikke et detaljkart, og å finne frem til severdighetene var derfor en utfordring, særlig da jordanske myndigheter ikke ser skilting som noen prioritert oppgave. Jeg kom plutselig til en av ruinene som var verdt å se, og så fant jeg frem til flere etter hvert. Citadellet, som ligger på en høyde, hadde jeg sett på lang avstand, men det hjelper jo ikke alltid med hensyn til hvor veien går for å komme dit. På vei opp pekte en mann på noen trapper jeg kunne gå, så da gjorde jeg det. Jeg kom opp blant flere mennesker i arbeidsklær som holdt på med utgravinger, og jeg var litt overrasket over inngangen. Da jeg gikk videre og fant meg selv på den andre siden av gjerdet i forhold til de andre turistene, skjønte jeg at jeg kanskje skulle ha funnet en annen inngang. Flau forsvant jeg ut uten å se noe mer av det som var verdt å se. Neste dag prøvde jeg meg igjen, da riktig vei, med billett, og fikk sett imponerende ruiner og rekonstruksjoner av gamle byggverk.
Jordanere er nok som palestinere i mye, de går ikke mer enn nødvendig. Både turen til sentrum, og turen fra herberget til KFUK-kontoret var imponerende innsats, syntes de. Jeg var bare glad for å være fri og ha muligheten til å gå. Noe av grunnen til at de var overrasket, var vel at de mente Amman er en stor by som kan være vanskelig å finne frem i. Jeg var kanskje litt enig. Før jeg hadde sett kart over byen, trodde jeg at ”first circle”, ”second circle” osv var ringveier som i Oslo. Så fant jeg ut at det var rundkjøringer, og da ble alt så mye lettere. Heldigvis for meg har byen noen store hoteller med karakteristisk utseende som det går an å orientere seg etter.
Hadde jeg vært litt fornuftig, hadde jeg også gått samme vei hver gang. Men det er jo mye mer spennende å prøve nye veier, siste gang fra citadellet ble det litt lenger enn planlagt. Jeg hadde pleid å gå opp på Amman-fjellet, der KFUK-herberget ligger, på nordsiden, mens jeg nå ante at jeg var på sørsiden. Det begynte å bli mørkt, og jeg hadde ingen kjente bygninger å orientere etter. For å sjekke om jeg var på riktig fjell, eller ås, begynte jeg å klatre trapper. Det var rimelig mange trapper. Da jeg var oppe, oppdaget jeg en kirke, og ble overrasket over å finne den der, den skulle jo være på nabofjellet. Men så fant jeg ut at det ikke var den samme, selv om de var hvite med rødt tak begge to. Jeg begynte å bli litt nervøs for hvor langt unna jeg kunne være, og benyttet anledningen til en ekspressbønn i kapellet ved kirken. Jeg ble roligere, og kort tid etter var jeg ved first circle, like ved herberget.
Før jeg dro til grensa i går, fikk jeg med meg en tur til Madaba, mosaikkbyen drøyt 30 km sør for Amman. En av de ansatte på KFUK ville gjerne ta meg med dit, da hun var derfra, men hun hadde ikke tid. Så hun ringte moren sin for at jeg kunne spise lunsj der og gav meg beskjed om å spørre om hjelp i kirken for å finne veien til henne. Det var en strålende avslutning på oppholdet, med Madabas kjente mosaikk og gjestfrihet med mye mat og få engelske ord. Det er ikke bare lett å reise når man så instendig blir bedt om å overnatte. Men jeg kom meg av gårde til Allenby-overgangen.
Det var som ventet lett å komme ut av Jordan. Så begynte det jeg hadde gruet meg for. Jeg hadde gått gjennom aktuelle spørsmål og svar noen ganger, men det er jo aldri godt å vite hva de kan finne på å spørre om. Jeg stod lenge og ventet da venner av grensesjefen skulle passere, de måtte selvfølgelig behandles først. Da jeg endelig kom frem til luka, ble jeg bare spurt kort om hva jeg gjorde i Israel, og hvor lenge jeg hadde tenkt å være der. Jeg fikk visum nesten med en gang, og kunne gå videre. Jeg lurte på hvor lett det kunne være, men så ble jeg stoppet ved neste sjekk. Der stod den sprudlende damen fra Sheikh Husayn som jeg møtte mandag, og jeg ante at jeg ikke skulle glede meg for tidlig. Jeg er ikke sikker på om hun kjente meg igjen. Da jeg sa at jeg skulle til Jerusalem, strålte hun igjen opp over hvor fin en by det var, uten å vise at hun hadde sett meg før. Det eneste jeg måtte gjøre var å tømme lommene for Madaba-billetter som ble ”bombesjekket”, så var jeg gjennom. Kaldsvettingen og bekymringene var altså overflødige. Tre nye måneder er sikret og jeg kan puste lettet ut.
Glad hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:49 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home