Palestina-hilsen nr 12. KM-uka.
20.11.2004
Kjære venner!
Dere som er aktive i KFUK-KFUM, skjønner godt hva overskriften betyr. For dere andre får jeg gi en forklaring. KM-uka, som står for KFUK-KFUM-uka, er det norske navnet på en verdensomspennende bønneuke som arrangeres i november hvert år. Jeg synes i grunnen det er fornuftig med et kort, godt, norsk navn, med tanke på at det engelske er World YWCA/YMCA Week of Prayer and World Fellowship. Det er litt langt til hverdagsbruk.
Hjemme i Buskerud er jeg vant til at KM-uka markeres med Ten Sing Festival (eller nattcup som var på den tiden noen år), og evt en vennefest. Tankene har også denne helgen vært mye på Ringerike, hos gode, gamle RTS som arrangerer festival. Her i Jerusalem har Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM arrangert felles bønnemøte i dag. Møtet ble overraskende bra!
Jeg har vært med i planleggingskomiteen, og jeg må bare innrømme at det har gitt meg ny innsikt i utfordringer ved å jobbe i komiteer på tvers av kulturer og oppfatninger. Komiteen bestod stort sett av palestinere, men med eksotiske innslag fra Sør-Afrika og Norge. Det var ganske spennende å se hvor enige Solomuzi fra Sør-Afrika og jeg var, ikke visste jeg at våre kulturer var så like. Han er luthersk prest, og var således den med best teologisk skolering. Han har også opplevd apartheid på kroppen og vet derfor noe om det å være et undertrykket folk. Han har jobbet flere måneder i Øst-Jerusalem KFUMs advocacy-desk og kjenner til palestinernes situasjon.
”Splittelsen” kom allerede på første planleggingsmøte der palestinerne nektet å bruke tekster fra Det gamle testamente da de mente at de ikke hadde noen relevans for dem. Jeg ble litt sjokkert og lurte på hva slags gnostisk sekt jeg var kommet til. Jeg unnskyldte dem med at de er lekfolk, men jeg skulle ønske de kunne se potensialet som finnes i de frigjørende tekstene i GT, også for palestinere. Jeg har heldigvis sett at andre vet å bruke GT på en konstruktiv måte, men det er nok dessverre reservert dem med høyere teologisk utdanning. Kanskje en av mine utfordringer i tiden som kommer er å oppmuntre den vanlige kristne palestiner til å ”ta Bibelen tilbake” og utnytte den ressursen den kan være.
Tross uenighet, ustrukturerte møter, misforståelser, unødvendige diskusjoner, folk som ikke møter opp og til tider heftige ordvekslinger under planleggingen, ble det altså et bra møte. Fem minutter før vi skulle begynne, lurte jeg på om vi ville klare å fylle en tredjedel av stolene som var satt frem. Men da vi i god arabisk ånd startet et kvarter ”for sent” (etter min tidsforståelse), var ikke mange av de 60 stolene ledige. Vi hadde fått en gruppe sør-afrikanske økumeniske ledsagere (fra EAPPI) til å synge en sang, og noen unge palestinere til å fremføre sang og pianospill. Ellers hadde vi tekstlesning, bønn, preken og lystenning, i en god blanding av ulike språk. Det var god stemning, og komitemedlemmene takket hverandre for godt samarbeid...
Jeg har også ellers brukt KM-uka, eller bønneuka, til å oppleve nye kirker og steder for bønn. Siden det var id og fri i begynnelsen av uka, var jeg i Jerusalem og hadde tid til å oppleve mer av byen. Jeg fant ut at jeg manglet en del ”obligatoriske” steder, og begynte med å oppsøke den lutherske Himmelfartskirken på Oljeberget. Det er en stor og flott kirke, med et høyt tårn med god utsikt, men jeg var den eneste besøkende.
I går gikk jeg Via Dolorosa med fransiskanerne. De går fra 1. til 14. stasjon hver fredag ettermiddag, men siden jeg ikke har vært i Jerusalem så mange fredager i det siste, har jeg ikke fått det med meg før nå. Det var også en del turister og pilegrimer som var med til tross for at vinteren plutselig er kommet, med regnvær og kald vind. Det passet på en måte bedre å gå lidelsens vei i regnvær, enn solskinn, så jeg var fornøyd med været, jeg. Jeg var også innom Hagegraven, og oppdaget at jeg kanskje er blitt litt høykirkelig da jeg trives like godt i Gravkirken med alle de ortodokse ikonene og lampene som i den ”naturlige hagen” der mange evangeliske grupper foretrekker å ha sine gudstjenester.
I dag var jeg på vandring nordvest for Gamlebyen og oppdaget en kirke der det kom musikk fra underetasjen. Jeg gikk inn og fikk høre at den koreanske menigheten skulle ha gudstjeneste, og jeg var hjertelig velkommen til å være med, da de hadde oversettelse til engelsk med fancy hodetelefoner. Det var en typisk evangelisk menighet, der alle var i Israel, ikke i Palestina (jeg godtok forsåvidt det da det var vest for den grønne linjen), og talen var lang og rimelig sentrert om enkeltpersonenes frelse. Så da har jeg opplevd litt av den delen av Jerusalems kristenliv også.
Til slutt må jeg nevne en palestiner fra Østerrike (altså etterkommer av flyktninger fra 1948) som jobber i Jerusalem og bor på KFUK. Jeg har sett ham stadig, men ikke sagt så mye mer enn hei. I dag kom han ned da jeg spiste kveldsmat, og jeg fikk en ny versjon av fremtidsutsikter i forhold til samtalen jeg var med på forrige uke. Han var svært takknemlig for muligheten av å være her, og møte sitt eget folk, som snakket samme dialekt som ham. Han ser også frem til å se huset familien hans en gang flyktet fra i Jaffa. Men på spørsmål om når freden vil komme, måtte han skuffe meg. Han trodde ikke på noen fred. Han trodde ikke på noen palestinsk stat, og han trodde ikke på noen enstatsløsning heller. Hvordan kunne det være mulig? spurte han bare, og jeg måtte jo nikke og si at jeg forstod, kanskje særlig på grunn av muren og det den symboliserer. Han tipset meg imidlertid om en Internett-side han jobber med, som jeg har hørt om, men ikke besøkt før. Etter en rask kikk, kan jeg anbefale den for dere som vil ha noe fornuftig å lese, det er mange artikler og mye informasjon (jeg har jo sviktet min intensjon om å gi dere gode Internett-sider i det siste): http://www.miftah.org/
KM-uke-hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Dere som er aktive i KFUK-KFUM, skjønner godt hva overskriften betyr. For dere andre får jeg gi en forklaring. KM-uka, som står for KFUK-KFUM-uka, er det norske navnet på en verdensomspennende bønneuke som arrangeres i november hvert år. Jeg synes i grunnen det er fornuftig med et kort, godt, norsk navn, med tanke på at det engelske er World YWCA/YMCA Week of Prayer and World Fellowship. Det er litt langt til hverdagsbruk.
Hjemme i Buskerud er jeg vant til at KM-uka markeres med Ten Sing Festival (eller nattcup som var på den tiden noen år), og evt en vennefest. Tankene har også denne helgen vært mye på Ringerike, hos gode, gamle RTS som arrangerer festival. Her i Jerusalem har Palestina KFUK og Øst-Jerusalem KFUM arrangert felles bønnemøte i dag. Møtet ble overraskende bra!
Jeg har vært med i planleggingskomiteen, og jeg må bare innrømme at det har gitt meg ny innsikt i utfordringer ved å jobbe i komiteer på tvers av kulturer og oppfatninger. Komiteen bestod stort sett av palestinere, men med eksotiske innslag fra Sør-Afrika og Norge. Det var ganske spennende å se hvor enige Solomuzi fra Sør-Afrika og jeg var, ikke visste jeg at våre kulturer var så like. Han er luthersk prest, og var således den med best teologisk skolering. Han har også opplevd apartheid på kroppen og vet derfor noe om det å være et undertrykket folk. Han har jobbet flere måneder i Øst-Jerusalem KFUMs advocacy-desk og kjenner til palestinernes situasjon.
”Splittelsen” kom allerede på første planleggingsmøte der palestinerne nektet å bruke tekster fra Det gamle testamente da de mente at de ikke hadde noen relevans for dem. Jeg ble litt sjokkert og lurte på hva slags gnostisk sekt jeg var kommet til. Jeg unnskyldte dem med at de er lekfolk, men jeg skulle ønske de kunne se potensialet som finnes i de frigjørende tekstene i GT, også for palestinere. Jeg har heldigvis sett at andre vet å bruke GT på en konstruktiv måte, men det er nok dessverre reservert dem med høyere teologisk utdanning. Kanskje en av mine utfordringer i tiden som kommer er å oppmuntre den vanlige kristne palestiner til å ”ta Bibelen tilbake” og utnytte den ressursen den kan være.
Tross uenighet, ustrukturerte møter, misforståelser, unødvendige diskusjoner, folk som ikke møter opp og til tider heftige ordvekslinger under planleggingen, ble det altså et bra møte. Fem minutter før vi skulle begynne, lurte jeg på om vi ville klare å fylle en tredjedel av stolene som var satt frem. Men da vi i god arabisk ånd startet et kvarter ”for sent” (etter min tidsforståelse), var ikke mange av de 60 stolene ledige. Vi hadde fått en gruppe sør-afrikanske økumeniske ledsagere (fra EAPPI) til å synge en sang, og noen unge palestinere til å fremføre sang og pianospill. Ellers hadde vi tekstlesning, bønn, preken og lystenning, i en god blanding av ulike språk. Det var god stemning, og komitemedlemmene takket hverandre for godt samarbeid...
Jeg har også ellers brukt KM-uka, eller bønneuka, til å oppleve nye kirker og steder for bønn. Siden det var id og fri i begynnelsen av uka, var jeg i Jerusalem og hadde tid til å oppleve mer av byen. Jeg fant ut at jeg manglet en del ”obligatoriske” steder, og begynte med å oppsøke den lutherske Himmelfartskirken på Oljeberget. Det er en stor og flott kirke, med et høyt tårn med god utsikt, men jeg var den eneste besøkende.
I går gikk jeg Via Dolorosa med fransiskanerne. De går fra 1. til 14. stasjon hver fredag ettermiddag, men siden jeg ikke har vært i Jerusalem så mange fredager i det siste, har jeg ikke fått det med meg før nå. Det var også en del turister og pilegrimer som var med til tross for at vinteren plutselig er kommet, med regnvær og kald vind. Det passet på en måte bedre å gå lidelsens vei i regnvær, enn solskinn, så jeg var fornøyd med været, jeg. Jeg var også innom Hagegraven, og oppdaget at jeg kanskje er blitt litt høykirkelig da jeg trives like godt i Gravkirken med alle de ortodokse ikonene og lampene som i den ”naturlige hagen” der mange evangeliske grupper foretrekker å ha sine gudstjenester.
I dag var jeg på vandring nordvest for Gamlebyen og oppdaget en kirke der det kom musikk fra underetasjen. Jeg gikk inn og fikk høre at den koreanske menigheten skulle ha gudstjeneste, og jeg var hjertelig velkommen til å være med, da de hadde oversettelse til engelsk med fancy hodetelefoner. Det var en typisk evangelisk menighet, der alle var i Israel, ikke i Palestina (jeg godtok forsåvidt det da det var vest for den grønne linjen), og talen var lang og rimelig sentrert om enkeltpersonenes frelse. Så da har jeg opplevd litt av den delen av Jerusalems kristenliv også.
Til slutt må jeg nevne en palestiner fra Østerrike (altså etterkommer av flyktninger fra 1948) som jobber i Jerusalem og bor på KFUK. Jeg har sett ham stadig, men ikke sagt så mye mer enn hei. I dag kom han ned da jeg spiste kveldsmat, og jeg fikk en ny versjon av fremtidsutsikter i forhold til samtalen jeg var med på forrige uke. Han var svært takknemlig for muligheten av å være her, og møte sitt eget folk, som snakket samme dialekt som ham. Han ser også frem til å se huset familien hans en gang flyktet fra i Jaffa. Men på spørsmål om når freden vil komme, måtte han skuffe meg. Han trodde ikke på noen fred. Han trodde ikke på noen palestinsk stat, og han trodde ikke på noen enstatsløsning heller. Hvordan kunne det være mulig? spurte han bare, og jeg måtte jo nikke og si at jeg forstod, kanskje særlig på grunn av muren og det den symboliserer. Han tipset meg imidlertid om en Internett-side han jobber med, som jeg har hørt om, men ikke besøkt før. Etter en rask kikk, kan jeg anbefale den for dere som vil ha noe fornuftig å lese, det er mange artikler og mye informasjon (jeg har jo sviktet min intensjon om å gi dere gode Internett-sider i det siste): http://www.miftah.org/
KM-uke-hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:35 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home