Palestina-hilsen nr 11. Kaos, mennesker og fremtidsutsikter.
14.11.2004
Kjære venner!
Hvor skal jeg begynne denne gangen? Jeg har prøvd å strukturere meg ved å skrive en disposisjon, men jeg tviler på at jeg klarer å holde meg til den. Som situasjonen i Ramallah har vært beskrevet som kaos, kan jeg kanskje si at det er litt kaos i hodet mitt også.
Jeg fikk en kommentar etter forrige fellesbrev, om at jeg muligens begynte å miste litt av nøytraliteten. Da fant jeg ut at jeg kanskje ikke har vært tydelig nok med mitt utgangspunkt her. Jeg er ikke nøytral. Jeg var ikke nøytral da jeg kom, jeg er ikke blitt mer nøytral etter det jeg har opplevd, og jeg har ingen planer om å bli nøytral i løpet av oppholdet. Jeg oppfatter nøytralitet i denne konflikten som en støtte til Israel. Å være nøytral i en konflikt der det er en okkupant og en okkupert, er å ta parti med okkupanten. Jeg ønsker å stå på de svakes side, og i dette tilfellet er det palestinerne. Jeg har tenkt litt på å være objektiv, prøve å referere begge sider, men det er ikke lett, og jeg prøver nok ikke hardt nok heller. Jeg tenkte jeg måtte si dette, til dere som tror at dere kan ta alt jeg skriver for god fisk. Jeg er partisk, jeg vet det, jeg mener det er riktig å være det, og jeg ønsker at dere skal være klar over at jeg er det.
Forventningene dere har til dette brevet, er vel å få en god beskrivelse av palestinernes opplevelse av Arafats bortgang. Det tror jeg ikke jeg klarer å gi. Jeg har nemlig vært i Jeriko igjen. Jeg fikk flere ganger høre at Arafat var død før den offisielle meldingen kom. Da den kom, kom imidlertid også meldingen om at Jeriko og alle veier på Vestbredden var stengt. Jeg oppfattet at det kom til å være slik i de tre dagene landesorgen varte for alle, og så i id, siden denne muslimske festen kom like etterpå, på grunn av sikkerhetsmessige årsaker selvfølgelig. Jeg regnet altså ikke med å komme meg ut før over helgen. Men så skjedde det utrolige i går, de åpnet Jeriko, og en av veiene til Jerusalem, og de gadd ikke se på passet mitt en gang da jeg passerte kontrollpostene. Jeg skjønner fremdeles ikke dette ”sikkerhetssystemet”.
Så skulle jeg da prøve å beskrive Palestina i disse historiske dagene etter Arafats død. Jeg må nok bare innrømme at det ikke har vært så spesielt som det kanskje burde vært. Men det er vel fordi jeg tilfeldigvis var i Jeriko da han døde. Hadde jeg vært i Ramallah, hadde det vel vært ganske annerledes. I Jerusalem hadde jeg nok også opplevd det på en annen måte. I Jeriko ble det full TV-dag med zapping mellom diverse arabiske og engelske TV-kanaler for å få de beste direktesendte bildene. Jeriko virker så rolig, men jeg tok ikke sjansen på å gå rundt i gatene alene disse dagene. Da jeg kjørte gjennom byen, så jeg at det hadde vært følelser i sving også i Jeriko. Flere steder var det brente hauger som tydet på at det hadde vært mange bål i sentrum. Det var fordi de var nervøse, fikk jeg høre.
Da veiene åpnet i går, kom flere slektninger til vertsfamilien min i Jeriko. Siden det er id, har alle fri, og også de kristne benytter anledningen til å besøke familien i andre byer, såvidt det er mulig. Jeg hadde en spennende samtale med en min vertinnes svoger og hans svigersønn, og tenkte å gjengi litt av innholdet.
Samtalen dreide seg stort sett om politikk, kanskje ikke så overraskende. Svigerfaren viste stor fremtidsoptimisme. Han tror nok også virkelig på det han sier, for han gjentok ofte ”husk dette”, som om han vet det vil skje, det han sier. Israel har ikke lenger noen unnskyldning for å la være å forhandle, sa han, da det er Arafat de har brukt som unnskyldning. På den måten mente han at Arafats død måtte resultere i fredsforhandlinger. Han trodde på en fredelig løsning innen et par år, noe jeg må innrømme ser utrolig ut for meg etter å ha fått forklart blant annet Israels bosetningspolitikk tidligere. Svigersønn mente at det ville gå 10 eller 20 år, eller kanskje mer, før det var mulig å se freden komme.
Det ble etter hvert en ganske heftig diskusjon, om grunnlaget for konflikten, krigersinn, fredsønsker blant befolkningen, hindringer og muligheter for fred. Svigerfar har en utrolig evne til å provosere sine egne. Noe av grunnen til at han ville se alt fra Israels side, kan være at han har bodd i USA i flere år og har spansk pass, han er altså ingen gjennomsnitts-palestiner. Svigersønn er fra Nasaret, han har altså israelsk statsborgerskap, men er som de sier her 3.rangs borger, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg må innrømme at jeg forsvarte svigersønn mest, det var absolutt lettest å forstå ham etter alt jeg har sett og hørt. Samtidig ble jeg imponert over svigerfars åpne kort når det gjelder hvem som startet krigen i 1967 og palestinske lederes korrupsjon. Det er helt klart lettere å tro på en fred om to år, om svigerfars holdninger, med anger over egne synder og forsøk på å se den andre siden, er gjeldende blant folk. Men hvordan er det mulig for et folk som har vært undertrykket så lenge? For meg er det også klart at en slik holdning først må komme fra Israels, okkupantens, side. Konklusjonen ble ”vi må snakke sammen”. Det tror jeg på, og har svigerfar rett, vil det skje nå som Arafat er død.
Jeg må nesten nevne Mordechai Vanunu til slutt. Det lå rimelig mange nyhets-tips og ventet på meg da jeg åpnet innboksen her i går kveld. Han hadde forsvunnet i TV-sendingene om Arafat, så jeg var ikke klar over hva som var skjedd. Det var nok også Israels mening med å arrestere ham få timer etter Arafats død. Så det var greit å kunne lese nyheter på Internett. Jeg møtte ham også i kirken i dag, ved overraskende godt mot som alltid. Han fortalte at de hadde tatt laptop’en hans og undersøkt rommet han bor på, men han var kommet tilbake om kvelden etter at de hadde avhørt ham. Han har husarrest, men ingen kontrollerer om han går ut. Han ser det selv kun som en maktdemonstrasjon fra Israels side. De kan gjøre hva de vil. Men han hadde tro på den norske regjeringen. Jeg håper han har rett i at de er på vei til å gjøre noe. Det sterkeste i dag var nok prekenen, hvor vi fikk en beskrivelse av hvordan en større gruppe soldater med våpen hadde krenket kirkefreden ved frokosttider torsdag, for å arrestere en enkelt mann, og om hvordan han fremdeles har levende tro og håp.
Kaotisk hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Hvor skal jeg begynne denne gangen? Jeg har prøvd å strukturere meg ved å skrive en disposisjon, men jeg tviler på at jeg klarer å holde meg til den. Som situasjonen i Ramallah har vært beskrevet som kaos, kan jeg kanskje si at det er litt kaos i hodet mitt også.
Jeg fikk en kommentar etter forrige fellesbrev, om at jeg muligens begynte å miste litt av nøytraliteten. Da fant jeg ut at jeg kanskje ikke har vært tydelig nok med mitt utgangspunkt her. Jeg er ikke nøytral. Jeg var ikke nøytral da jeg kom, jeg er ikke blitt mer nøytral etter det jeg har opplevd, og jeg har ingen planer om å bli nøytral i løpet av oppholdet. Jeg oppfatter nøytralitet i denne konflikten som en støtte til Israel. Å være nøytral i en konflikt der det er en okkupant og en okkupert, er å ta parti med okkupanten. Jeg ønsker å stå på de svakes side, og i dette tilfellet er det palestinerne. Jeg har tenkt litt på å være objektiv, prøve å referere begge sider, men det er ikke lett, og jeg prøver nok ikke hardt nok heller. Jeg tenkte jeg måtte si dette, til dere som tror at dere kan ta alt jeg skriver for god fisk. Jeg er partisk, jeg vet det, jeg mener det er riktig å være det, og jeg ønsker at dere skal være klar over at jeg er det.
Forventningene dere har til dette brevet, er vel å få en god beskrivelse av palestinernes opplevelse av Arafats bortgang. Det tror jeg ikke jeg klarer å gi. Jeg har nemlig vært i Jeriko igjen. Jeg fikk flere ganger høre at Arafat var død før den offisielle meldingen kom. Da den kom, kom imidlertid også meldingen om at Jeriko og alle veier på Vestbredden var stengt. Jeg oppfattet at det kom til å være slik i de tre dagene landesorgen varte for alle, og så i id, siden denne muslimske festen kom like etterpå, på grunn av sikkerhetsmessige årsaker selvfølgelig. Jeg regnet altså ikke med å komme meg ut før over helgen. Men så skjedde det utrolige i går, de åpnet Jeriko, og en av veiene til Jerusalem, og de gadd ikke se på passet mitt en gang da jeg passerte kontrollpostene. Jeg skjønner fremdeles ikke dette ”sikkerhetssystemet”.
Så skulle jeg da prøve å beskrive Palestina i disse historiske dagene etter Arafats død. Jeg må nok bare innrømme at det ikke har vært så spesielt som det kanskje burde vært. Men det er vel fordi jeg tilfeldigvis var i Jeriko da han døde. Hadde jeg vært i Ramallah, hadde det vel vært ganske annerledes. I Jerusalem hadde jeg nok også opplevd det på en annen måte. I Jeriko ble det full TV-dag med zapping mellom diverse arabiske og engelske TV-kanaler for å få de beste direktesendte bildene. Jeriko virker så rolig, men jeg tok ikke sjansen på å gå rundt i gatene alene disse dagene. Da jeg kjørte gjennom byen, så jeg at det hadde vært følelser i sving også i Jeriko. Flere steder var det brente hauger som tydet på at det hadde vært mange bål i sentrum. Det var fordi de var nervøse, fikk jeg høre.
Da veiene åpnet i går, kom flere slektninger til vertsfamilien min i Jeriko. Siden det er id, har alle fri, og også de kristne benytter anledningen til å besøke familien i andre byer, såvidt det er mulig. Jeg hadde en spennende samtale med en min vertinnes svoger og hans svigersønn, og tenkte å gjengi litt av innholdet.
Samtalen dreide seg stort sett om politikk, kanskje ikke så overraskende. Svigerfaren viste stor fremtidsoptimisme. Han tror nok også virkelig på det han sier, for han gjentok ofte ”husk dette”, som om han vet det vil skje, det han sier. Israel har ikke lenger noen unnskyldning for å la være å forhandle, sa han, da det er Arafat de har brukt som unnskyldning. På den måten mente han at Arafats død måtte resultere i fredsforhandlinger. Han trodde på en fredelig løsning innen et par år, noe jeg må innrømme ser utrolig ut for meg etter å ha fått forklart blant annet Israels bosetningspolitikk tidligere. Svigersønn mente at det ville gå 10 eller 20 år, eller kanskje mer, før det var mulig å se freden komme.
Det ble etter hvert en ganske heftig diskusjon, om grunnlaget for konflikten, krigersinn, fredsønsker blant befolkningen, hindringer og muligheter for fred. Svigerfar har en utrolig evne til å provosere sine egne. Noe av grunnen til at han ville se alt fra Israels side, kan være at han har bodd i USA i flere år og har spansk pass, han er altså ingen gjennomsnitts-palestiner. Svigersønn er fra Nasaret, han har altså israelsk statsborgerskap, men er som de sier her 3.rangs borger, etter europeiske og orientalske jøder. Jeg må innrømme at jeg forsvarte svigersønn mest, det var absolutt lettest å forstå ham etter alt jeg har sett og hørt. Samtidig ble jeg imponert over svigerfars åpne kort når det gjelder hvem som startet krigen i 1967 og palestinske lederes korrupsjon. Det er helt klart lettere å tro på en fred om to år, om svigerfars holdninger, med anger over egne synder og forsøk på å se den andre siden, er gjeldende blant folk. Men hvordan er det mulig for et folk som har vært undertrykket så lenge? For meg er det også klart at en slik holdning først må komme fra Israels, okkupantens, side. Konklusjonen ble ”vi må snakke sammen”. Det tror jeg på, og har svigerfar rett, vil det skje nå som Arafat er død.
Jeg må nesten nevne Mordechai Vanunu til slutt. Det lå rimelig mange nyhets-tips og ventet på meg da jeg åpnet innboksen her i går kveld. Han hadde forsvunnet i TV-sendingene om Arafat, så jeg var ikke klar over hva som var skjedd. Det var nok også Israels mening med å arrestere ham få timer etter Arafats død. Så det var greit å kunne lese nyheter på Internett. Jeg møtte ham også i kirken i dag, ved overraskende godt mot som alltid. Han fortalte at de hadde tatt laptop’en hans og undersøkt rommet han bor på, men han var kommet tilbake om kvelden etter at de hadde avhørt ham. Han har husarrest, men ingen kontrollerer om han går ut. Han ser det selv kun som en maktdemonstrasjon fra Israels side. De kan gjøre hva de vil. Men han hadde tro på den norske regjeringen. Jeg håper han har rett i at de er på vei til å gjøre noe. Det sterkeste i dag var nok prekenen, hvor vi fikk en beskrivelse av hvordan en større gruppe soldater med våpen hadde krenket kirkefreden ved frokosttider torsdag, for å arrestere en enkelt mann, og om hvordan han fremdeles har levende tro og håp.
Kaotisk hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 2:34 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home