Palestina-hilsen nr 10. Reiserestriksjoner.
05.11.2004
Kjære venner!
Jeg hadde tenkt jeg skulle komme med mitt andre julegavetips, oliventrekampanjen, denne uka, men så er det kommet mer i veien som det er verdt å fortelle om. Oliventrekampanjen får vente, eller dere får lese mer selv på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinere som kommer på besøk til Norge har en tendens til å fokusere mye på reiserestriksjoner. Flere nordmenn jeg har snakket med synes det er litt kjedelig. ”Det må da være noe annet å fortelle om. Disse problemene med reising kan ikke være så store.” Problemene er store, og de er der hver dag. Som palestiner vet du aldri når du kan regne med å være ved målet. Det er umulig å beregne reisetid. Du vet ikke en gang om du kommer frem.
Med norsk pass har jeg stort sett vært privilegert når det gjelder å komme meg rundt og passering av kontrollposter. Men i dag har jeg fått oppleve hvordan palestinerne selv må reise. Jeg har vært noen dager i Jeriko igjen. I dag er det fredag, og jeg var klar for å reise til Jerusalem for å skrive fellesbrev og noen andre småting og tilbringe helgen her. Jeg fant en drosje som skulle ta meg med til kontrollposten. Da jeg kom dit, ble jeg raskt sendt tilbake. Kontrollposten var stengt. Den var stengt! Byen var altså stengt, isolert, avskåret fra omverdenen. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg vet ikke om noen andre vet hvorfor heller. Men jeg har min teori. Det er fredag, helligdag for muslimene. Det er ramadan, hellig måned for muslimene. Fredag og ramadan er dobbelt hellig og er en fantastisk mulighet til å stenge muligheten for kommunikasjon og dermed gjøre livet surt for dem som ønsker å feire dagen.
Jeg gjorde meg mentalt klar for å tilbringe en natt til i Jeriko. Det kunne jo være fint det. Jeg hadde ikke noe jeg måtte rekke i Jerusalem før i morgen. Så møtte vi på en drosje som hadde tenkt å prøve å komme ut av byen på en ”alternativ måte”. Jeg er blitt veldig alternativ etter olivenplukkingen med ”Alternative Tourism Group” forrige uke. Når noe ikke gikk, gjorde vi det alltid på en alternativ måte, det innebar ofte å finne alternative veier der de vanlige veiene var stengt. Den alternative veien ut av Jeriko er imidlertid ingen vei, men noen bilspor i sanden et stykke øst for kontrollposten. Jeg oppdaget etter hvert at vi var en hel liten kolonne på denne alternative veien, fire kjøretøyer fulgte etter oss i sanden. Jeg har tidligere også beundret palestinske sjåfører, men denne forseringen av sand og kløfter gjorde meg enda mer imponert. Det er et kreativt og utholdende folk jeg bor hos.
Det kan ta en halvtime å kjøre fra Jeriko til Jerusalem. I dag tok det en halvtime å komme seg ut av Jeriko. På den andre siden av kontrollposten fant jeg en ny drosje. Den skulle til Ramallah. Ingen skulle til Jerusalem eller Azarya, for veien var visst stengt... Så jeg ble med til Qalandia. Der ventet jeg en stund sammen med en stor gruppe andre, og kom på den fjerde bussen som skulle til Jerusalem. Jeg brukte til sammen to timer på reisen og én time på hvile da jeg kom frem.
Da jeg på onsdag reiste fra Jerusalem til Jeriko, fikk jeg også oppleve den økende kontrollen av palestinsk bevegelse. Jeg tok en buss fra Jerusalem til Abu Dis som jeg har lært meg. Da jeg kom til Abu Dis, kunne jeg imidlertid ikke passere den lille muren for å komme til Azarya som jeg har gjort tidligere. Muren var stengt av med piggtråd og soldater gikk frem og tilbake. Nå var det ikke vanskelig å finne ut hvor jeg måtte gå i stedet. En jevn strøm av mennesker forsvant inn porten til en kirke, gikk over kirkens eiendom og gikk ut igjen gjennom en annen port. Det var soldater både ved portene og der folk gikk. De som var på vei inn til Jerusalem ble sjekket og jeg så at flere måtte snu og gå tilbake.
Jeg tror poenget mitt er kommet klart frem. Bevegelsesfriheten er som i et fengsel. Jeg behøver vel ikke å nevne at vi måtte vente nærmere en time for å komme inn i Hebron på søndag, eller at vi måtte gå en lang omvei for å komme ut da vår palestinske guide ikke fikk gå den vanlige veien ut. Rana, kontaktpersonen min her, har vært borte fra kontoret i en måned fordi hun har måttet vente på dokumentet som tillater henne å reise fra hjemmet i Betlehem til arbeidet i Jerusalem. Det var bare noen eksempler.
Når det ikke er soldater som står for utfordringene med å komme seg fra ett sted til et annet, er det språk. Da jeg på tirsdag skulle fra Beit Sahour til Jerusalem, tok jeg drosje bestilt fra Jerusalem sammen med tre andre olivenplukkere, to engelsktalende og en fransktalende. Sjåføren snakket verken engelsk eller fransk, eller tysk eller norsk eller noe annet vi kunne komme på. Det resulterte i at vi kjørte rundt halve Jerusalem før han forstod at vi ville til Gamlebyen. Etter å ha sluppet av de engelsktalende ved Jaffaporten, var vi altså en arabisk, en fransk og jeg i bilen. Den franske og jeg kom oss av ved Damaskusporten og så startet jakten etter de hvite søstres kloster som hun skulle besøke, riktig moro med meg som aldri har lært fransk. Den franske røpet etter hvert kjennskap til flere engelske ord, og vi fant frem til slutt!
Hilsen Hanne.
Kjære venner!
Jeg hadde tenkt jeg skulle komme med mitt andre julegavetips, oliventrekampanjen, denne uka, men så er det kommet mer i veien som det er verdt å fortelle om. Oliventrekampanjen får vente, eller dere får lese mer selv på http://www.ej-ymca.org/site/Display-Sub.cfm?SubID=22
Palestinere som kommer på besøk til Norge har en tendens til å fokusere mye på reiserestriksjoner. Flere nordmenn jeg har snakket med synes det er litt kjedelig. ”Det må da være noe annet å fortelle om. Disse problemene med reising kan ikke være så store.” Problemene er store, og de er der hver dag. Som palestiner vet du aldri når du kan regne med å være ved målet. Det er umulig å beregne reisetid. Du vet ikke en gang om du kommer frem.
Med norsk pass har jeg stort sett vært privilegert når det gjelder å komme meg rundt og passering av kontrollposter. Men i dag har jeg fått oppleve hvordan palestinerne selv må reise. Jeg har vært noen dager i Jeriko igjen. I dag er det fredag, og jeg var klar for å reise til Jerusalem for å skrive fellesbrev og noen andre småting og tilbringe helgen her. Jeg fant en drosje som skulle ta meg med til kontrollposten. Da jeg kom dit, ble jeg raskt sendt tilbake. Kontrollposten var stengt. Den var stengt! Byen var altså stengt, isolert, avskåret fra omverdenen. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg vet ikke om noen andre vet hvorfor heller. Men jeg har min teori. Det er fredag, helligdag for muslimene. Det er ramadan, hellig måned for muslimene. Fredag og ramadan er dobbelt hellig og er en fantastisk mulighet til å stenge muligheten for kommunikasjon og dermed gjøre livet surt for dem som ønsker å feire dagen.
Jeg gjorde meg mentalt klar for å tilbringe en natt til i Jeriko. Det kunne jo være fint det. Jeg hadde ikke noe jeg måtte rekke i Jerusalem før i morgen. Så møtte vi på en drosje som hadde tenkt å prøve å komme ut av byen på en ”alternativ måte”. Jeg er blitt veldig alternativ etter olivenplukkingen med ”Alternative Tourism Group” forrige uke. Når noe ikke gikk, gjorde vi det alltid på en alternativ måte, det innebar ofte å finne alternative veier der de vanlige veiene var stengt. Den alternative veien ut av Jeriko er imidlertid ingen vei, men noen bilspor i sanden et stykke øst for kontrollposten. Jeg oppdaget etter hvert at vi var en hel liten kolonne på denne alternative veien, fire kjøretøyer fulgte etter oss i sanden. Jeg har tidligere også beundret palestinske sjåfører, men denne forseringen av sand og kløfter gjorde meg enda mer imponert. Det er et kreativt og utholdende folk jeg bor hos.
Det kan ta en halvtime å kjøre fra Jeriko til Jerusalem. I dag tok det en halvtime å komme seg ut av Jeriko. På den andre siden av kontrollposten fant jeg en ny drosje. Den skulle til Ramallah. Ingen skulle til Jerusalem eller Azarya, for veien var visst stengt... Så jeg ble med til Qalandia. Der ventet jeg en stund sammen med en stor gruppe andre, og kom på den fjerde bussen som skulle til Jerusalem. Jeg brukte til sammen to timer på reisen og én time på hvile da jeg kom frem.
Da jeg på onsdag reiste fra Jerusalem til Jeriko, fikk jeg også oppleve den økende kontrollen av palestinsk bevegelse. Jeg tok en buss fra Jerusalem til Abu Dis som jeg har lært meg. Da jeg kom til Abu Dis, kunne jeg imidlertid ikke passere den lille muren for å komme til Azarya som jeg har gjort tidligere. Muren var stengt av med piggtråd og soldater gikk frem og tilbake. Nå var det ikke vanskelig å finne ut hvor jeg måtte gå i stedet. En jevn strøm av mennesker forsvant inn porten til en kirke, gikk over kirkens eiendom og gikk ut igjen gjennom en annen port. Det var soldater både ved portene og der folk gikk. De som var på vei inn til Jerusalem ble sjekket og jeg så at flere måtte snu og gå tilbake.
Jeg tror poenget mitt er kommet klart frem. Bevegelsesfriheten er som i et fengsel. Jeg behøver vel ikke å nevne at vi måtte vente nærmere en time for å komme inn i Hebron på søndag, eller at vi måtte gå en lang omvei for å komme ut da vår palestinske guide ikke fikk gå den vanlige veien ut. Rana, kontaktpersonen min her, har vært borte fra kontoret i en måned fordi hun har måttet vente på dokumentet som tillater henne å reise fra hjemmet i Betlehem til arbeidet i Jerusalem. Det var bare noen eksempler.
Når det ikke er soldater som står for utfordringene med å komme seg fra ett sted til et annet, er det språk. Da jeg på tirsdag skulle fra Beit Sahour til Jerusalem, tok jeg drosje bestilt fra Jerusalem sammen med tre andre olivenplukkere, to engelsktalende og en fransktalende. Sjåføren snakket verken engelsk eller fransk, eller tysk eller norsk eller noe annet vi kunne komme på. Det resulterte i at vi kjørte rundt halve Jerusalem før han forstod at vi ville til Gamlebyen. Etter å ha sluppet av de engelsktalende ved Jaffaporten, var vi altså en arabisk, en fransk og jeg i bilen. Den franske og jeg kom oss av ved Damaskusporten og så startet jakten etter de hvite søstres kloster som hun skulle besøke, riktig moro med meg som aldri har lært fransk. Den franske røpet etter hvert kjennskap til flere engelske ord, og vi fant frem til slutt!
Hilsen Hanne.
posted by Hanne at 2:33 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home