Palestina-hilsen nr 9. En gal verden.
28.10.2004
Kjære venner!
Det er helt sykt. Jeg lever i en gal verden. Hvor skal dette ende? Jeg har hatt en av mine tyngste dager i dag, en dag med sterke opplevelser. Vi skulle plukke oliven med bønder fra landsbyen Teqoa. De hadde ikke vært i disse olivenlundene de siste fire årene på grunn av de ulovlige israelske bosetningene som har poppet opp på alle kanter. Men med drøyt 20 internasjonale representanter skulle det være mulig å høste av egen eiendom uten å bli skutt av militante bosettere.
Vi fant ingen oliven på trærne. De var forgiftet. Før det hadde gått helt opp for oss at det ikke var noen oliven å plukke, oppdaget noen en bosetter med maskingevær som kom mot oss. Alle ble beordret ned på bakken. Jeg kan innrømme at pulsen fikk en høyere frekvens sittende enn gående. Vi ropte at vi var internasjonale, det gjorde kanskje at vi ikke ble beskutt. Like etter kom en gruppe soldater, og så flere bosettere. Bosetterne, menn i 20-årsalderen, plukket opp knyttnevestore steiner og kastet dem mot oss. Noen av soldatene snudde seg da mot oss, med våpnene klare, for å skyte dersom noen av palestinerne ville svare med å kaste stein tilbake. Det var det ingen som gjorde, heldigvis.
Noen intense minutter fulgte. Soldatene prøvde å få bosetterne til å returnere dit de kom fra. Samtidig sa de at det ikke var noen vits for oss å bli der. Det er kanskje første gang jeg har syntes synd på soldatene. Flere soldater kom til etter hvert. Jeg talte 19 på det meste. En av dem fortalte at han helst så at alle bosetterne trakk seg ut fra Vestbredden. Han ønsket ikke å bruke militærtjenesten sin til å passe på dem. Noen israelske politimenn dukket også opp. Vi kunne rapportere til dem hvis det var noe vi ønsket å klage på, som om det skulle resultere i noe.
Når man er omringet av israelske soldater, med gale bosettere et steinkast unna, palestinske bønder ved sin side og internasjonale olivenplukkere i heftig diskusjon med soldatene, oppdager man hvor feig man egentlig er. Jeg prøvde å kjenne etter om jeg var redd, men det var ikke egentlig redsel jeg følte. Følelsene var nærmere håpløshet, tristhet og sinne over en urettferdighet så umulig å forstå og vanskelig å formidle. Feigheten bestod i at jeg ikke torde konfrontere soldatene på samme måte som mine helter fra USA og Storbritannia. Jeg torde heller ikke ta mange foto på nært hold, men var takknemlig for ultrazoom-funksjonen på kameraet. Jeg kjente på feigheten og kjempet mot tårene mens jeg gjorde så godt jeg kunne med å stå mellom soldatene og palestinerne for at de sistnevnte ikke skulle bli arrestert.
Ingen ble drept, ingen ble skadet, ingen ble arrestert. Men jeg lurer på hva liv og helse betyr i denne sammenhengen. Fredelige palestinske bønder er fratatt livsgrunnlaget av en gruppe fanatiske terrorister som sier at Gud har gitt dem landet. Hva slags gud støtter en slik voldelig, rasistisk apartheid-praksis som jeg opplever her? Ikke min Gud i alle fall, ei heller de muslimske bøndenes eller våre engelske jødiske olivenplukkeres Gud.
I går trodde jeg at ukas fellesbrev skulle handle om Nader i KFUM. Han ble jaget vekk da han skulle høste fra olivenlundene sine i Cremisan ved Beit Jala forrige uke, denne uka var olivenene stjålet. Det samme var skjedd med olivenlundene til den armenske kirken nær kontrollposten mellom Betlehem og Jerusalem. Olivenene var stjålet før vi fikk mulighet til å komme der og plukke. På tirsdag ville jeg ha skrevet om en familie som får huset sitt gjerdet inne av separasjonsbarrieren som nå går i en halvsirkel rundt og snart vil fullføres med et ekstra gjerde tvers over, bare for å tvinge familien til å flytte ”frivillig”. På mandag ville jeg ha skrevet om hvordan vi ble nektet av soldater å plukke oliven i Bir Oneh, fordi de palestinske bøndenes eiendom plutselig ikke lenger var deres eiendom, men innenfor Israels grenser da Israel så seg nødt til å flytte grensene... Olivenplukking er ikke så lett og fornøyelig som jeg hadde forestilt meg.
Ellers vil jeg gjerne fortelle om norskættede Laura fra USA som har gitt meg et nytt syn på amerikanere, søte, eldre, sterke Pat fra Skottland som har kjempet for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika og som nå fortsetter kampen her, energiske Jane fra England som har et vell av kunnskap og kontakter, de modige jødiske jentene fra England som virkelig tør å konfrontere sine egne + flere andre blant mine venner olivenplukkerne. Jeg skulle også gjerne ha skrevet om noen av de gode foredragene vi har hatt og NGOene vi har møtt. Dagens tips for dem som ønsker å lese mer om bosetninger og den syke strategien Israel har for ekspansjon av bosetninger, er hjemmesiden til Applied Research Institute Jerusalem: http://www.arij.org/
Da Internett og e-mail har vært en ikke-prioritet denne uka, får jeg beklage overfor dere som har skrevet til meg og venter på svar. Jeg har ikke vært på nettet siden forrige fellesbrev. Dere må nok vente til tirsdag, da er jeg tilbake i Jerusalem. Dette er første fellesbrev jeg skriver for hånd for i all hast å sende det når jeg kommer meg til et kontor. Det er altså skrevet torsdag og sendes lørdag.
Oppgitt hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er helt sykt. Jeg lever i en gal verden. Hvor skal dette ende? Jeg har hatt en av mine tyngste dager i dag, en dag med sterke opplevelser. Vi skulle plukke oliven med bønder fra landsbyen Teqoa. De hadde ikke vært i disse olivenlundene de siste fire årene på grunn av de ulovlige israelske bosetningene som har poppet opp på alle kanter. Men med drøyt 20 internasjonale representanter skulle det være mulig å høste av egen eiendom uten å bli skutt av militante bosettere.
Vi fant ingen oliven på trærne. De var forgiftet. Før det hadde gått helt opp for oss at det ikke var noen oliven å plukke, oppdaget noen en bosetter med maskingevær som kom mot oss. Alle ble beordret ned på bakken. Jeg kan innrømme at pulsen fikk en høyere frekvens sittende enn gående. Vi ropte at vi var internasjonale, det gjorde kanskje at vi ikke ble beskutt. Like etter kom en gruppe soldater, og så flere bosettere. Bosetterne, menn i 20-årsalderen, plukket opp knyttnevestore steiner og kastet dem mot oss. Noen av soldatene snudde seg da mot oss, med våpnene klare, for å skyte dersom noen av palestinerne ville svare med å kaste stein tilbake. Det var det ingen som gjorde, heldigvis.
Noen intense minutter fulgte. Soldatene prøvde å få bosetterne til å returnere dit de kom fra. Samtidig sa de at det ikke var noen vits for oss å bli der. Det er kanskje første gang jeg har syntes synd på soldatene. Flere soldater kom til etter hvert. Jeg talte 19 på det meste. En av dem fortalte at han helst så at alle bosetterne trakk seg ut fra Vestbredden. Han ønsket ikke å bruke militærtjenesten sin til å passe på dem. Noen israelske politimenn dukket også opp. Vi kunne rapportere til dem hvis det var noe vi ønsket å klage på, som om det skulle resultere i noe.
Når man er omringet av israelske soldater, med gale bosettere et steinkast unna, palestinske bønder ved sin side og internasjonale olivenplukkere i heftig diskusjon med soldatene, oppdager man hvor feig man egentlig er. Jeg prøvde å kjenne etter om jeg var redd, men det var ikke egentlig redsel jeg følte. Følelsene var nærmere håpløshet, tristhet og sinne over en urettferdighet så umulig å forstå og vanskelig å formidle. Feigheten bestod i at jeg ikke torde konfrontere soldatene på samme måte som mine helter fra USA og Storbritannia. Jeg torde heller ikke ta mange foto på nært hold, men var takknemlig for ultrazoom-funksjonen på kameraet. Jeg kjente på feigheten og kjempet mot tårene mens jeg gjorde så godt jeg kunne med å stå mellom soldatene og palestinerne for at de sistnevnte ikke skulle bli arrestert.
Ingen ble drept, ingen ble skadet, ingen ble arrestert. Men jeg lurer på hva liv og helse betyr i denne sammenhengen. Fredelige palestinske bønder er fratatt livsgrunnlaget av en gruppe fanatiske terrorister som sier at Gud har gitt dem landet. Hva slags gud støtter en slik voldelig, rasistisk apartheid-praksis som jeg opplever her? Ikke min Gud i alle fall, ei heller de muslimske bøndenes eller våre engelske jødiske olivenplukkeres Gud.
I går trodde jeg at ukas fellesbrev skulle handle om Nader i KFUM. Han ble jaget vekk da han skulle høste fra olivenlundene sine i Cremisan ved Beit Jala forrige uke, denne uka var olivenene stjålet. Det samme var skjedd med olivenlundene til den armenske kirken nær kontrollposten mellom Betlehem og Jerusalem. Olivenene var stjålet før vi fikk mulighet til å komme der og plukke. På tirsdag ville jeg ha skrevet om en familie som får huset sitt gjerdet inne av separasjonsbarrieren som nå går i en halvsirkel rundt og snart vil fullføres med et ekstra gjerde tvers over, bare for å tvinge familien til å flytte ”frivillig”. På mandag ville jeg ha skrevet om hvordan vi ble nektet av soldater å plukke oliven i Bir Oneh, fordi de palestinske bøndenes eiendom plutselig ikke lenger var deres eiendom, men innenfor Israels grenser da Israel så seg nødt til å flytte grensene... Olivenplukking er ikke så lett og fornøyelig som jeg hadde forestilt meg.
Ellers vil jeg gjerne fortelle om norskættede Laura fra USA som har gitt meg et nytt syn på amerikanere, søte, eldre, sterke Pat fra Skottland som har kjempet for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika og som nå fortsetter kampen her, energiske Jane fra England som har et vell av kunnskap og kontakter, de modige jødiske jentene fra England som virkelig tør å konfrontere sine egne + flere andre blant mine venner olivenplukkerne. Jeg skulle også gjerne ha skrevet om noen av de gode foredragene vi har hatt og NGOene vi har møtt. Dagens tips for dem som ønsker å lese mer om bosetninger og den syke strategien Israel har for ekspansjon av bosetninger, er hjemmesiden til Applied Research Institute Jerusalem: http://www.arij.org/
Da Internett og e-mail har vært en ikke-prioritet denne uka, får jeg beklage overfor dere som har skrevet til meg og venter på svar. Jeg har ikke vært på nettet siden forrige fellesbrev. Dere må nok vente til tirsdag, da er jeg tilbake i Jerusalem. Dette er første fellesbrev jeg skriver for hånd for i all hast å sende det når jeg kommer meg til et kontor. Det er altså skrevet torsdag og sendes lørdag.
Oppgitt hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:32 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home