Palestina-hilsen nr 7. Journey for Justice.
17.10.2004
Kjære venner!
Nå har jeg sittet en stund og lurt på hva jeg skal skrive. Situasjonen er ikke den at jeg mangler temaer. Det er heller det motsatte, etter en drøy uke med Journey for Justice og lange dager med sterke opplevelser hver dag. Jeg prøver å få litt hjelp av dagboka jeg skriver og bildene og artiklene som er lagt ut på EJYs hjemmesider. Det har vært mange inntrykk og mye å fordøye, ikke bare for deltakerne som har vært her en drøy uke, men også for meg som skulle begynne å bli vant til situasjonen etter halvannen måned.
Det første jeg vil si er at det har vært en veldig hyggelig uke. Det gir inspirasjon å møte så mange engasjerte mennesker, og det er en glede å bli bedre kjent med dem. I tillegg til de 14 danske og 7 norske, hadde vi en deltaker fra Panama som er intern i Verdensalliansen av KFUM i Geneve og en fra Sør-Afrika som er intern i Sri Lanka KFUM. Flere palestinske ungdommer var også med, og så var det jo oss internasjonale frivillige, Steve fra Storbritannia, Solomuzi fra Sør-Afrika og Nathan fra USA som er i KFUM, og Einar S. og jeg fra Norge som er i KFUK.
Jeg var ikke veldig mye med i planleggingen før uka begynte, men jeg hadde rukket å få i oppgave å organisere kveldsandakter og bli en av to hovedfotografer. På grunn av en del annet program om kveldene, ble det ikke tid til andakter hver dag. Men de dagene vi hadde det, opplevde i hvert fall jeg at de var stemningsfulle og gode med mulighet for å reflektere over dagens hendelser. Å bruke hyrdegrotten som ramme gjorde jo også sitt til å oppnå den rette stemningen. De fleste bildene mine er lagret i Beit Sahour, mens jeg nå er tilbake i Jerusalem. Så jeg har bare plukket opp noen av dem som ligger ute på EJYs sider, som jeg synes det kunne passe å illustrere ukas brev med.
Under evalueringsgruppene på fredag snakket vi om hva som hadde gjort mest inntrykk på oss. Mange nevnte turen til Hebron. Vi var der på mandag, etter et foredrag om muren. Hebron er en ekstrem versjon av konflikten i miniatyr. Vi hadde med oss noen palestinere, og de var minst like sjokkerte som vi utlendinger. Situasjonen var verre enn den hadde vært da de sist hadde mulighet til å reise dit for flere år siden. Hebron er en viktig by for både jødedommen, kristendommen og islam, på grunn av Abrahams grav som ligger der. Byen ligger på Vestbredden, sør for Jerusalem. Byen har 140 000 arabiske innbyggere. I tillegg bor det ca 450 jødiske nybyggere (settlere) i byen. Nybyggerne i Hebron er blant de mest ekstreme og militante. De bærer våpen og passes på av ca 5000 soldater. Vi fikk høre flere historier om palestinske skolebarn som måtte ledsages av internasjonale observatører for i det hele tatt å ha en mulighet til å komme seg til og fra skolen. Også med disse ledsagerne var det fare for å bli angrepet av nybyggerbarn som ble oppfordret av foreldrene til å kaste stein på de palestinske barna.
Gamlebyen i Hebron, som tidligere var preget av forretninger og yrende folkeliv, er nå nesten tom. Folk tør ikke gå i gatene av frykt for nybyggerne som har okkupert flere hus og gjerne kan finne på å kaste søppel og steiner ned på folk som går der. Mange butikkeiere har stengt butikkene sine, da de ikke får nok inntekter. En av de norske deltakerne kjøpte noen postkort som tydelig hadde stått til utstilling i flere år, en god gjerning som lyste opp i hverdagen for en gammel kjøpmann. Det er stort sett eldre familimedlemmer som bor i Gamlebyen, i et forsøk på å bevare familiehuset fra okkupasjon, mens barnefamilier bor lenger unna der det er litt tryggere. Vi ble vist rundt i Gamlebyen av noen imponerende kvinner i CPT (Christian Peacemaker Team). Den militære tilstedeværelsen var tydelig, byen var stengt av flere steder og det var klare grenser for hvor palestinerne hadde mulighet til å bevege seg. Vi besøkte også TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron). En av de norske lederne, Marianne, som har jobbet i TIPH et år, hadde mange historier å fortelle om stedene vi passerte.
Fra Hebron gikk turen innom Efrata, en jødisk bosetning, ulovlig etter internasjonale standarder, på Vestbredden mellom Hebron og Jerusalem. Vi hadde avtalt et møte med en talsmann for bosetningen. Han hadde flyttet dit fra USA for 20 år siden. Etter det han sa var det klimaet som gjorde at han bosatte seg i Efrata i stedet for i en by i Israel, samtidig mente han det var viktig at det bodde jøder i dette området som var så sentralt. Han fortalte og svarte på spørsmål. Det mest utrolige her var kanskje at våre palestinske venner fikk være med. Hvem av dem hadde noen gang trodd at de skulle komme til en bosetning? Nå var det ikke akkurat noe lett eller behagelig møte for dem. Jeg er imponert over hvor rolig de klarte å sitte mens de måtte høre på bosetteren fortelle hvilken rett han hadde til dette landet, en rett palestinerne tydeligvis ikke hadde. Jeg har fremdeles problemer med å forstå hva han egentlig tenkte og trodde. Det virket som han trodde at palestinerne var kommet til området etter at Israel var opprettet og jødene hadde brakt teknologi og utvikling. Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er om disse bosetterne bare er uvitende eller om de er diskriminerende med vitende og vilje. Han virket så naiv, men jeg kan ikke forstå at han trodde på alt han sa.
Dette var én dag fra en hel ukes program. Dette kunne altså blitt et rimelig langt brev. Men i håp om at dere leser det jeg skriver, får jeg prøve å begrense meg til denne lengden. De som er ekstra interessert, kan både finne dagenes program, bilder og artikler av deltakerne på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm. På http://www.kfum-kfuk.dk/ finnes også artikler skrevet av de danske deltakerne.
Hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Nå har jeg sittet en stund og lurt på hva jeg skal skrive. Situasjonen er ikke den at jeg mangler temaer. Det er heller det motsatte, etter en drøy uke med Journey for Justice og lange dager med sterke opplevelser hver dag. Jeg prøver å få litt hjelp av dagboka jeg skriver og bildene og artiklene som er lagt ut på EJYs hjemmesider. Det har vært mange inntrykk og mye å fordøye, ikke bare for deltakerne som har vært her en drøy uke, men også for meg som skulle begynne å bli vant til situasjonen etter halvannen måned.
Det første jeg vil si er at det har vært en veldig hyggelig uke. Det gir inspirasjon å møte så mange engasjerte mennesker, og det er en glede å bli bedre kjent med dem. I tillegg til de 14 danske og 7 norske, hadde vi en deltaker fra Panama som er intern i Verdensalliansen av KFUM i Geneve og en fra Sør-Afrika som er intern i Sri Lanka KFUM. Flere palestinske ungdommer var også med, og så var det jo oss internasjonale frivillige, Steve fra Storbritannia, Solomuzi fra Sør-Afrika og Nathan fra USA som er i KFUM, og Einar S. og jeg fra Norge som er i KFUK.
Jeg var ikke veldig mye med i planleggingen før uka begynte, men jeg hadde rukket å få i oppgave å organisere kveldsandakter og bli en av to hovedfotografer. På grunn av en del annet program om kveldene, ble det ikke tid til andakter hver dag. Men de dagene vi hadde det, opplevde i hvert fall jeg at de var stemningsfulle og gode med mulighet for å reflektere over dagens hendelser. Å bruke hyrdegrotten som ramme gjorde jo også sitt til å oppnå den rette stemningen. De fleste bildene mine er lagret i Beit Sahour, mens jeg nå er tilbake i Jerusalem. Så jeg har bare plukket opp noen av dem som ligger ute på EJYs sider, som jeg synes det kunne passe å illustrere ukas brev med.
Under evalueringsgruppene på fredag snakket vi om hva som hadde gjort mest inntrykk på oss. Mange nevnte turen til Hebron. Vi var der på mandag, etter et foredrag om muren. Hebron er en ekstrem versjon av konflikten i miniatyr. Vi hadde med oss noen palestinere, og de var minst like sjokkerte som vi utlendinger. Situasjonen var verre enn den hadde vært da de sist hadde mulighet til å reise dit for flere år siden. Hebron er en viktig by for både jødedommen, kristendommen og islam, på grunn av Abrahams grav som ligger der. Byen ligger på Vestbredden, sør for Jerusalem. Byen har 140 000 arabiske innbyggere. I tillegg bor det ca 450 jødiske nybyggere (settlere) i byen. Nybyggerne i Hebron er blant de mest ekstreme og militante. De bærer våpen og passes på av ca 5000 soldater. Vi fikk høre flere historier om palestinske skolebarn som måtte ledsages av internasjonale observatører for i det hele tatt å ha en mulighet til å komme seg til og fra skolen. Også med disse ledsagerne var det fare for å bli angrepet av nybyggerbarn som ble oppfordret av foreldrene til å kaste stein på de palestinske barna.
Gamlebyen i Hebron, som tidligere var preget av forretninger og yrende folkeliv, er nå nesten tom. Folk tør ikke gå i gatene av frykt for nybyggerne som har okkupert flere hus og gjerne kan finne på å kaste søppel og steiner ned på folk som går der. Mange butikkeiere har stengt butikkene sine, da de ikke får nok inntekter. En av de norske deltakerne kjøpte noen postkort som tydelig hadde stått til utstilling i flere år, en god gjerning som lyste opp i hverdagen for en gammel kjøpmann. Det er stort sett eldre familimedlemmer som bor i Gamlebyen, i et forsøk på å bevare familiehuset fra okkupasjon, mens barnefamilier bor lenger unna der det er litt tryggere. Vi ble vist rundt i Gamlebyen av noen imponerende kvinner i CPT (Christian Peacemaker Team). Den militære tilstedeværelsen var tydelig, byen var stengt av flere steder og det var klare grenser for hvor palestinerne hadde mulighet til å bevege seg. Vi besøkte også TIPH (Temporary International Presence in the city of Hebron). En av de norske lederne, Marianne, som har jobbet i TIPH et år, hadde mange historier å fortelle om stedene vi passerte.
Fra Hebron gikk turen innom Efrata, en jødisk bosetning, ulovlig etter internasjonale standarder, på Vestbredden mellom Hebron og Jerusalem. Vi hadde avtalt et møte med en talsmann for bosetningen. Han hadde flyttet dit fra USA for 20 år siden. Etter det han sa var det klimaet som gjorde at han bosatte seg i Efrata i stedet for i en by i Israel, samtidig mente han det var viktig at det bodde jøder i dette området som var så sentralt. Han fortalte og svarte på spørsmål. Det mest utrolige her var kanskje at våre palestinske venner fikk være med. Hvem av dem hadde noen gang trodd at de skulle komme til en bosetning? Nå var det ikke akkurat noe lett eller behagelig møte for dem. Jeg er imponert over hvor rolig de klarte å sitte mens de måtte høre på bosetteren fortelle hvilken rett han hadde til dette landet, en rett palestinerne tydeligvis ikke hadde. Jeg har fremdeles problemer med å forstå hva han egentlig tenkte og trodde. Det virket som han trodde at palestinerne var kommet til området etter at Israel var opprettet og jødene hadde brakt teknologi og utvikling. Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er om disse bosetterne bare er uvitende eller om de er diskriminerende med vitende og vilje. Han virket så naiv, men jeg kan ikke forstå at han trodde på alt han sa.
Dette var én dag fra en hel ukes program. Dette kunne altså blitt et rimelig langt brev. Men i håp om at dere leser det jeg skriver, får jeg prøve å begrense meg til denne lengden. De som er ekstra interessert, kan både finne dagenes program, bilder og artikler av deltakerne på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm. På http://www.kfum-kfuk.dk/ finnes også artikler skrevet av de danske deltakerne.
Hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:29 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home