Palestina-hilsen nr 6. En venn.
08.10.2004
Kjære venner!
Tiden flyr! Nå er jeg i Beit Sahour. Journey for Justice (JfJ) starter i morgen. Den danske gruppa er ankommet. Den norske kommer i morgen. Ellers har jeg ikke helt oversikten, men det er i hvert fall en fra Panama (som er intern i World Alliance of YMCAs i Geneve) og flere palestinere her, ellers har vi jo de frivillige i JAI, fra Wales, USA og Sør-Afrika, en god internasjonal gruppe, altså. Jeg var med på JfJ i fjor, det var slik jeg ble bitt av Palestina-basillen og ønsket meg tilbake. JfJ skal være her en drøy uke, med base i Beit Sahour og besøk flere steder på Vestbredden, i Israel og Jerusalem. Dere kan følge oss daglig på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm
Denne uka har jeg brukt noe tid i Jerusalem og noe i Jeriko. Jeg reiste for første gang alene på onsdag. Jeg var blitt fortalt at jeg skulle ta en servis (minibuss) fra Damaskus-porten i Jerusalem til Abu Dis, og en ny servis derfra til Jeriko. Det gikk ingen servis fra bussholdeplassen jeg trodde det var, det var bare en drosjesjåfør som ønsket å tjene gode penger på å kjøre meg hele veien, men jeg fikk da spurt meg frem og fant etter hvert en buss i riktig retning. I Abu Dis var jeg litt forvirret, men kom meg forbi en mur og inn i en servis som jeg trodde skulle til Jeriko. Den skulle bare til Azarya, noen minutter unna Abu Dis, men der fant jeg da en ny servis som kjørte meg helt til kontrollposten ved Jeriko. Det gikk jo riktig fint, og jeg kom meg gjennom bare ved å la soldaten se det røde passet mitt (første gang de ikke har sjekket bilde og visum nøye).
Det var hyggelig å komme til Jeriko og oppleve at jeg hadde vært savnet. Jeg glemte vel å skrive det i sammenlikningen i forrige brev, at menneskene der kanskje også gav meg en følelse av Bangladesh, med sin varme og åpenhet. I dag har jeg tatt direktebuss fra Jeriko til Beit Sahour. Da vi kjørte forbi Azarya, trodde jeg at vi snart var fremme, Betlehem ligger jo ikke så langt unna Jerusalem... Men det tok sin tid, i bratte og svingete øde veier. Jeg lurer på hvor jeg har vært. Men nå er jeg her, med en følelse av at jeg kan klare meg selv, og det er godt.
Jeg har kalt denne hilsenen ”En venn” fordi jeg vil fortelle om en venn jeg har fått i Jerusalem. Jeg hadde ”holdt av” denne uka, for å hedre ham med en plass i fellesbrevet i anledning 50-årsdagen hans 13.oktober. (Når jeg nå skriver om en venn og han fyller 50 år, virker det kanskje litt rart. Men alder er litt rart her. Vertinnen min i Jeriko, f.eks., som jeg kanskje ville gjettet var rundt 30, har passert 50... – og meg kaller hun babyface, så liten er jeg.)
John ble født og oppdratt i en jødisk familie. De flyttet fra Marokko til Israel da han var 9 år gammel. Han utviklet imidlertid en skepsis til en del av Israels politikk. Som 31-åring tok han avstand fra jødedommen og ble kristen. Han ble døpt av en anglikansk prest i Australia, og det er altså i den anglikanske kirken, St. Georges’s Cathedral, i Jerusalem, at jeg er blitt kjent med ham. Jeg møtte ham første gang på kveldsbønn for snart 5 uker siden, og senere har vi gjerne slått av en prat etter gudstjenester og kveldsbønner jeg har vært på.
John har også hjulpet meg å bli bedre kjent i Jerusalem. Da vi gikk Via Dolorosa en dag, tok han meg med opp på taket av Ecce Homo-kirken, der det er flott utsikt over hele Gamlebyen. Søndag for snart to uker siden var vi i den tyske romersk-katolske ”Dormition Church” på gudstjeneste om morgenen før vi gikk i St. George’s. Han ville ta meg med dit på grunn av den fine sangen. Det gikk på tysk og latin, jeg fikk altså ikke med meg alt, men kunne nyte inntrykkene. Det er kjekt med gudstjenester til forskjellig tid, da kan man få med seg flere... Sist søndag var vi i den tyske lutherske ”Church of the Redeemer” (Vår Frelsers kirke) som ligger ved siden av Gravkirken. Vi gikk på engelsk gudstjeneste i kapellet, der en hyggelig liten menighet samlet seg, vi kunne også ha valgt arabisk eller tysk.
Selv om John har vært kristen i mange år nå, og har en sterk tro, har han ikke vært så mye i forskjellige kirker. Han har nemlig sittet i fengsel i 18 år, 11 ½ av dem i isolat, som samvittighetsfange. Han jobbet flere år med Israels hemmelige atomvåpenprogram i Dimona. Samvittigheten tvang ham til å informere menneskeheten om hva som var i ferd med å skje. Historien ble trykket i Sunday Times 5.oktober 1986, etter flere uker med intervjuer. Sunday Times var imidlertid ikke de eneste som holdt øye med ham. Israelsk etterretning visste hva som foregikk, lokket ham til Roma, kidnappet ham og førte ham tilbake til Israel.
Noen begynner kanskje å kjenne igjen historien? John Crossman er hans døpenavn. Han er bedre kjent som Mordechai Vanunu. Han høyeste ønske er å forlate Israel, men selv om dommen er sonet og han slapp ut av fengselet 21. april i år, er han ennå ikke en fri mann. Israel mener han fremdeles kan ha hemmeligheter å røpe etter 18 år. Han har ikke lov til å forlate landet. Han har heller ikke lov til å snakke med utlendinger, særlig ikke journalister, men den restriksjonen fungerer ikke...
John; en venn som har gitt meg håp for menneskeheten, en helt som har ofret 18 år av sitt liv for at verden skulle få vite, en kristen som har gått et stykke med tornekrone, har båret et kors, men som fremdeles lever i troen på en bedre verden.
Dere kan lese mer på http://www.nonviolence.org/vanunu/
Ydmyk hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Tiden flyr! Nå er jeg i Beit Sahour. Journey for Justice (JfJ) starter i morgen. Den danske gruppa er ankommet. Den norske kommer i morgen. Ellers har jeg ikke helt oversikten, men det er i hvert fall en fra Panama (som er intern i World Alliance of YMCAs i Geneve) og flere palestinere her, ellers har vi jo de frivillige i JAI, fra Wales, USA og Sør-Afrika, en god internasjonal gruppe, altså. Jeg var med på JfJ i fjor, det var slik jeg ble bitt av Palestina-basillen og ønsket meg tilbake. JfJ skal være her en drøy uke, med base i Beit Sahour og besøk flere steder på Vestbredden, i Israel og Jerusalem. Dere kan følge oss daglig på http://www.ej-ymca.org/site/journeyforjustice.cfm
Denne uka har jeg brukt noe tid i Jerusalem og noe i Jeriko. Jeg reiste for første gang alene på onsdag. Jeg var blitt fortalt at jeg skulle ta en servis (minibuss) fra Damaskus-porten i Jerusalem til Abu Dis, og en ny servis derfra til Jeriko. Det gikk ingen servis fra bussholdeplassen jeg trodde det var, det var bare en drosjesjåfør som ønsket å tjene gode penger på å kjøre meg hele veien, men jeg fikk da spurt meg frem og fant etter hvert en buss i riktig retning. I Abu Dis var jeg litt forvirret, men kom meg forbi en mur og inn i en servis som jeg trodde skulle til Jeriko. Den skulle bare til Azarya, noen minutter unna Abu Dis, men der fant jeg da en ny servis som kjørte meg helt til kontrollposten ved Jeriko. Det gikk jo riktig fint, og jeg kom meg gjennom bare ved å la soldaten se det røde passet mitt (første gang de ikke har sjekket bilde og visum nøye).
Det var hyggelig å komme til Jeriko og oppleve at jeg hadde vært savnet. Jeg glemte vel å skrive det i sammenlikningen i forrige brev, at menneskene der kanskje også gav meg en følelse av Bangladesh, med sin varme og åpenhet. I dag har jeg tatt direktebuss fra Jeriko til Beit Sahour. Da vi kjørte forbi Azarya, trodde jeg at vi snart var fremme, Betlehem ligger jo ikke så langt unna Jerusalem... Men det tok sin tid, i bratte og svingete øde veier. Jeg lurer på hvor jeg har vært. Men nå er jeg her, med en følelse av at jeg kan klare meg selv, og det er godt.
Jeg har kalt denne hilsenen ”En venn” fordi jeg vil fortelle om en venn jeg har fått i Jerusalem. Jeg hadde ”holdt av” denne uka, for å hedre ham med en plass i fellesbrevet i anledning 50-årsdagen hans 13.oktober. (Når jeg nå skriver om en venn og han fyller 50 år, virker det kanskje litt rart. Men alder er litt rart her. Vertinnen min i Jeriko, f.eks., som jeg kanskje ville gjettet var rundt 30, har passert 50... – og meg kaller hun babyface, så liten er jeg.)
John ble født og oppdratt i en jødisk familie. De flyttet fra Marokko til Israel da han var 9 år gammel. Han utviklet imidlertid en skepsis til en del av Israels politikk. Som 31-åring tok han avstand fra jødedommen og ble kristen. Han ble døpt av en anglikansk prest i Australia, og det er altså i den anglikanske kirken, St. Georges’s Cathedral, i Jerusalem, at jeg er blitt kjent med ham. Jeg møtte ham første gang på kveldsbønn for snart 5 uker siden, og senere har vi gjerne slått av en prat etter gudstjenester og kveldsbønner jeg har vært på.
John har også hjulpet meg å bli bedre kjent i Jerusalem. Da vi gikk Via Dolorosa en dag, tok han meg med opp på taket av Ecce Homo-kirken, der det er flott utsikt over hele Gamlebyen. Søndag for snart to uker siden var vi i den tyske romersk-katolske ”Dormition Church” på gudstjeneste om morgenen før vi gikk i St. George’s. Han ville ta meg med dit på grunn av den fine sangen. Det gikk på tysk og latin, jeg fikk altså ikke med meg alt, men kunne nyte inntrykkene. Det er kjekt med gudstjenester til forskjellig tid, da kan man få med seg flere... Sist søndag var vi i den tyske lutherske ”Church of the Redeemer” (Vår Frelsers kirke) som ligger ved siden av Gravkirken. Vi gikk på engelsk gudstjeneste i kapellet, der en hyggelig liten menighet samlet seg, vi kunne også ha valgt arabisk eller tysk.
Selv om John har vært kristen i mange år nå, og har en sterk tro, har han ikke vært så mye i forskjellige kirker. Han har nemlig sittet i fengsel i 18 år, 11 ½ av dem i isolat, som samvittighetsfange. Han jobbet flere år med Israels hemmelige atomvåpenprogram i Dimona. Samvittigheten tvang ham til å informere menneskeheten om hva som var i ferd med å skje. Historien ble trykket i Sunday Times 5.oktober 1986, etter flere uker med intervjuer. Sunday Times var imidlertid ikke de eneste som holdt øye med ham. Israelsk etterretning visste hva som foregikk, lokket ham til Roma, kidnappet ham og førte ham tilbake til Israel.
Noen begynner kanskje å kjenne igjen historien? John Crossman er hans døpenavn. Han er bedre kjent som Mordechai Vanunu. Han høyeste ønske er å forlate Israel, men selv om dommen er sonet og han slapp ut av fengselet 21. april i år, er han ennå ikke en fri mann. Israel mener han fremdeles kan ha hemmeligheter å røpe etter 18 år. Han har ikke lov til å forlate landet. Han har heller ikke lov til å snakke med utlendinger, særlig ikke journalister, men den restriksjonen fungerer ikke...
John; en venn som har gitt meg håp for menneskeheten, en helt som har ofret 18 år av sitt liv for at verden skulle få vite, en kristen som har gått et stykke med tornekrone, har båret et kors, men som fremdeles lever i troen på en bedre verden.
Dere kan lese mer på http://www.nonviolence.org/vanunu/
Ydmyk hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 3:28 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home