Palestina-hilsen nr 5. Jeriko.
02.10.2004
Kjære venner!
Denne uka har vært så travel at jeg ikke en gang rakk å skrive fellesbrev i går... Man kan si at tidene skifter, fra kjede-seg-uka forrige uke, til nok program denne uka. Takk for alle tips og arbeidsoppgaver jeg fikk etter forrige brev. Det var nok det som skulle til for at jeg skulle få noe å gjøre herfra også. Mandag fikk jeg beskjed om at de var klare til å ta imot meg i Jeriko. Det har jo vært meningen at jeg skulle til Ramallah, men nå syntes de det var unødvendig da det skulle komme to andre frivillige som skal være der i tre måneder. I Jeriko ser det ut til at alt går litt raskere, det tok i hvert fall ikke lang tid før bosted og mottakelse var klart. Så jeg dro til Jeriko på tirsdag og var der til i går.
Det har vært litt forvirrende å reise mellom Jerusalem og Vestbredden disse dagene. I Israel, og også i Øst-Jerusalem, stilte de klokka til vintertid forrige uke. Palestinerne på Vestbredden derimot, stilte ikke klokka tilbake før torsdag kveld denne uka. Det er vel et forsøk på å vise at ”tiden kan de ikke ta fra oss”. Som den solidariske idealist jeg er, lot jeg klokka stå med palestinsk tid også i Jerusalem. Men jeg møtte ikke opp en time for tidlig til alt. Der gikk grensen. Men jeg følte jo at jeg alltid hadde god tid, en time ekstra, det var kanskje det som gjorde utslaget i forhold til kjedsomheten forrige uke...
Det første som møter en i Jeriko, er varmen. Huden blir veldig skinnende og fin, i hvert fall hvis man liker en konstant klebrig følelse på halsen (jeg liker det ikke). Jeg har sammenliknet litt med Bangladesh tidligere i oppholdet også, men Jeriko er det nærmeste jeg har kommet. (For dere som ikke har kjent meg så lenge, kan jeg opplyse om at jeg tilbrakte 5 måneder i Bangladesh for fire år siden.)
1. Det er varmt.
2. Det er klamt.
3. Det er varmt vann i kaldtvannskranen.
4. Det er disig.
5. Det er vifter overalt.
6. Det er vanskelig å sove om natta.
7. Det er flatt.
8. Det er lavt (joda, Jeriko ligger lavere enn Bangladesh, med sine ca 350 meter under havet mot ca 5 meter over havet i Bangladesh).
Vertsfamilien min består av Marcel, som jobber på KFUK, og hennes mor Hilda. Jeg har fått klar beskjed om at det er hjemmet mitt, og de forventer at jeg tar meg til rette. Jeg begynner å bli kjent med arabiske såpeserier (TV’en står på ca 16 ½ timer i døgnet) og jeg vet hvor det er vann og frukt å finne. De nærmeste gatene er også utforsket og jeg har funnet morbærtreet hvor Sakkeus satt (eller i hvert fall et morbærtre som kan være 2000 år gammelt, og som har et skilt med morsom engelsk tekst til minne om Sakkeus).
Marcel jobber altså på KFUK, på matlagingsprogrammet som gjør at Jeirko-grenen er den som finansierer mest av sin virksomhet ved egen hjelp. Arbeidsdagen er fra 8.00 til 14.00. Da går hun hjem og hviler før hun tar fatt på kveldsjobben i et parfymeri fra 17.00 til 21.30. Fredag har hun fri fra KFUK. Søndag har hun fri fra både KFUK og parfymeriet. Jeg fikk være med på noe av matlagingen, og smake på noe av resultatet. Det var veldig bra! Nå er det innhøstingssesong for dadler, så mange av produktene er laget av dadler. De lager blant annet dadler med nøtter, som muslimene spiser når de bryter fasten etter solnedgang i Ramadan. De lager også en daddelmasse som brukes til kakefyll. Marcel stod for kverningen. De andre knadde, formet og pakket i plast, og jeg fikk styre vakuum-maskinen.
Jeg brukte også litt tid i barnehagen som KFUK driver i flyktningleiren Aqbet Jaber. De har én klasse for fireåringer, og to klasser for femåringer. Femåringene hadde allerede lært det arabiske alfabetet, og var nå i gang med det engelske. Onsdag var det bokstaven B som stod på programmet, og jeg var så heldig å få tegne nærmere 30 store doble B-er og bøker (’Book’), som skulle fargelegges. Barnehagen har et fint uteområde med lekeapparater der barna er like ivrige etter å grave seg ned i sanda som norske barn er.
Den siste utfordringen jeg fikk, var å lede to ungdomsgrupper (12-16 år) på fredag. Samah, ungdomslederen, er på en konferanse i Sverige, så møtene var egentlig avlyst, men da de skjønte at jeg kunne ta dem, ble ungdommene kontaktet igjen. Samah var i Norge i sommer, og jeg lurer på om ungdommene allerede hadde fått nyte godt av hennes oppdagelser av norske leker. De tok nemlig selv initiativet til å leke de kjente norske Ten Sing-lekene som jeg kaller ”hvite sokker-leken” og ”blunkeleken”.
Slik er det altså nå når arbeidet endelig har begynt. Jeg har mer jeg kunne ha skrevet om denne gangen, men det begynner vel å bli langt nok. Jeg kunne ha skrevet mer om situasjonen i Gaza. Men jeg vet ikke så mye mer enn det jeg leser på Internett. For dem som er interessert i noe mer informasjon enn man får i norske medier, kan jeg anbefale http://english.aljazeera.net/HomePage
Jeg kunne ha skrevet om de internasjonale observatørene fra Christian Peacemaker Team i Hebron, som ble angrepet av israelske bosettere og nå ligger på sykehus. Jeg kunne også ha skrevet om de triste tallene som oppsummerer de fire årene Intifadaen har vart. Dere får nok høre mer om dette senere. Foreløpig er det historier jeg er blitt fortalt, som jeg trenger tid til å fordøye.
Jeg minner om www.ringeriketensing.com/palestina/ der dere finner bilder til brevene.
Varm hilsen fra Hanne (det er hetebølge i Jerusalem også om dagen).
Kjære venner!
Denne uka har vært så travel at jeg ikke en gang rakk å skrive fellesbrev i går... Man kan si at tidene skifter, fra kjede-seg-uka forrige uke, til nok program denne uka. Takk for alle tips og arbeidsoppgaver jeg fikk etter forrige brev. Det var nok det som skulle til for at jeg skulle få noe å gjøre herfra også. Mandag fikk jeg beskjed om at de var klare til å ta imot meg i Jeriko. Det har jo vært meningen at jeg skulle til Ramallah, men nå syntes de det var unødvendig da det skulle komme to andre frivillige som skal være der i tre måneder. I Jeriko ser det ut til at alt går litt raskere, det tok i hvert fall ikke lang tid før bosted og mottakelse var klart. Så jeg dro til Jeriko på tirsdag og var der til i går.
Det har vært litt forvirrende å reise mellom Jerusalem og Vestbredden disse dagene. I Israel, og også i Øst-Jerusalem, stilte de klokka til vintertid forrige uke. Palestinerne på Vestbredden derimot, stilte ikke klokka tilbake før torsdag kveld denne uka. Det er vel et forsøk på å vise at ”tiden kan de ikke ta fra oss”. Som den solidariske idealist jeg er, lot jeg klokka stå med palestinsk tid også i Jerusalem. Men jeg møtte ikke opp en time for tidlig til alt. Der gikk grensen. Men jeg følte jo at jeg alltid hadde god tid, en time ekstra, det var kanskje det som gjorde utslaget i forhold til kjedsomheten forrige uke...
Det første som møter en i Jeriko, er varmen. Huden blir veldig skinnende og fin, i hvert fall hvis man liker en konstant klebrig følelse på halsen (jeg liker det ikke). Jeg har sammenliknet litt med Bangladesh tidligere i oppholdet også, men Jeriko er det nærmeste jeg har kommet. (For dere som ikke har kjent meg så lenge, kan jeg opplyse om at jeg tilbrakte 5 måneder i Bangladesh for fire år siden.)
1. Det er varmt.
2. Det er klamt.
3. Det er varmt vann i kaldtvannskranen.
4. Det er disig.
5. Det er vifter overalt.
6. Det er vanskelig å sove om natta.
7. Det er flatt.
8. Det er lavt (joda, Jeriko ligger lavere enn Bangladesh, med sine ca 350 meter under havet mot ca 5 meter over havet i Bangladesh).
Vertsfamilien min består av Marcel, som jobber på KFUK, og hennes mor Hilda. Jeg har fått klar beskjed om at det er hjemmet mitt, og de forventer at jeg tar meg til rette. Jeg begynner å bli kjent med arabiske såpeserier (TV’en står på ca 16 ½ timer i døgnet) og jeg vet hvor det er vann og frukt å finne. De nærmeste gatene er også utforsket og jeg har funnet morbærtreet hvor Sakkeus satt (eller i hvert fall et morbærtre som kan være 2000 år gammelt, og som har et skilt med morsom engelsk tekst til minne om Sakkeus).
Marcel jobber altså på KFUK, på matlagingsprogrammet som gjør at Jeirko-grenen er den som finansierer mest av sin virksomhet ved egen hjelp. Arbeidsdagen er fra 8.00 til 14.00. Da går hun hjem og hviler før hun tar fatt på kveldsjobben i et parfymeri fra 17.00 til 21.30. Fredag har hun fri fra KFUK. Søndag har hun fri fra både KFUK og parfymeriet. Jeg fikk være med på noe av matlagingen, og smake på noe av resultatet. Det var veldig bra! Nå er det innhøstingssesong for dadler, så mange av produktene er laget av dadler. De lager blant annet dadler med nøtter, som muslimene spiser når de bryter fasten etter solnedgang i Ramadan. De lager også en daddelmasse som brukes til kakefyll. Marcel stod for kverningen. De andre knadde, formet og pakket i plast, og jeg fikk styre vakuum-maskinen.
Jeg brukte også litt tid i barnehagen som KFUK driver i flyktningleiren Aqbet Jaber. De har én klasse for fireåringer, og to klasser for femåringer. Femåringene hadde allerede lært det arabiske alfabetet, og var nå i gang med det engelske. Onsdag var det bokstaven B som stod på programmet, og jeg var så heldig å få tegne nærmere 30 store doble B-er og bøker (’Book’), som skulle fargelegges. Barnehagen har et fint uteområde med lekeapparater der barna er like ivrige etter å grave seg ned i sanda som norske barn er.
Den siste utfordringen jeg fikk, var å lede to ungdomsgrupper (12-16 år) på fredag. Samah, ungdomslederen, er på en konferanse i Sverige, så møtene var egentlig avlyst, men da de skjønte at jeg kunne ta dem, ble ungdommene kontaktet igjen. Samah var i Norge i sommer, og jeg lurer på om ungdommene allerede hadde fått nyte godt av hennes oppdagelser av norske leker. De tok nemlig selv initiativet til å leke de kjente norske Ten Sing-lekene som jeg kaller ”hvite sokker-leken” og ”blunkeleken”.
Slik er det altså nå når arbeidet endelig har begynt. Jeg har mer jeg kunne ha skrevet om denne gangen, men det begynner vel å bli langt nok. Jeg kunne ha skrevet mer om situasjonen i Gaza. Men jeg vet ikke så mye mer enn det jeg leser på Internett. For dem som er interessert i noe mer informasjon enn man får i norske medier, kan jeg anbefale http://english.aljazeera.net/HomePage
Jeg kunne ha skrevet om de internasjonale observatørene fra Christian Peacemaker Team i Hebron, som ble angrepet av israelske bosettere og nå ligger på sykehus. Jeg kunne også ha skrevet om de triste tallene som oppsummerer de fire årene Intifadaen har vart. Dere får nok høre mer om dette senere. Foreløpig er det historier jeg er blitt fortalt, som jeg trenger tid til å fordøye.
Jeg minner om www.ringeriketensing.com/palestina/ der dere finner bilder til brevene.
Varm hilsen fra Hanne (det er hetebølge i Jerusalem også om dagen).
posted by Hanne at 3:23 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home