Palestina-hilsen nr 2. Håp i håpløsheten.
10.09.2004
Kjære venner!
Det er gått en uke siden første brev, og på tide med nr to. Først noen oppklaringer fra forrige brev. www.ringeriketensing.com/palestina/ var ikke oppe da jeg sendte forrige brev. Men siden kom opp etter hvert, med både brev og små bilder. Jeg sender bildene til Christian samtidig som jeg sender ut brevet, så en viss forsinkelse må det jo bli. Denne helgen er det Bli-kjent-weekend for Ringerike Ten Sing, så da blir nok ikke bildene å se før mandag. Bildene skal bli større etter hvert, men webmaster har litt annet å gjøre også, så vi får bare være glade og takknemlige for muligheten for å se bilder der. Takk, Christian!
Dagene den siste uka har jeg stort sett tilbrakt på kontoret til YWCA, bl.a. med å sortere digitale bilder. Det er temmelig mange av dem, og flere fantes flere steder. Men nå er det rimelig orden, og bare å se i riktig mappe etter det temaet man trenger et bilde til.
Siden jeg stort sett har holdt meg i Jerusalem, og ikke oppsøkt problemer, har livet vært ganske rolig. Men i går var det en dag med mange inntrykk. To delegater fra Norad, Frøydis og Rikke, var på besøk hos YWCA, og vi frivillige fikk være med. En fra det norske representasjonskontoret (tilsvarende ambassade), Anette, og en EAPPI-ledsager og Midtøstenkomitemedlem i KM, Astrid, var også med.
Vi reiste først til Ramallah. På veien fra Jerusalem fortalte Frøydis og Rikke om det de hadde opplevd dagen før. Om morgenen hadde de reist langs en vanlig vei til Ramallah. Da de kom tilbake om ettermiddagen, var det en mur midt i veien! Jeg har ikke mer å si nå. Jeg kommer til å behandle muren mer inngående i et senere brev.
Det gikk overraskende lett gjennom kontrollposten (checkpointet) Qalandia. Vi fikk se sekretærskolen YWCA driver, og den store eiendommen, som er rimelig bratt, en skikkelig skråli-utfordring for dere som er interessert i orientering...
Fra Ramallah skulle vi videre til Jalazone, en flyktningleir der YWCA har et senter. Det ligger visst bare et par minutters kjøretur unna, dersom vi kunne ha kjørt strake veien. Men det kunne vi ikke. For det ligger en israelsk bosetning (ja, dette er midt inne på Vestbredden) i mellom, så vi måtte kjøre nærmere en halvtime for å komme dit. I Jalazone er det barnehage, med noen nydelige barn. De driver også et program for litt eldre barn som har som formål å gi barna en identitet som palestinere, en følelse av menneskeverd og selvtillit.
På veien videre dukket det stadig opp bosetninger. De er bundet sammen av veier som palestinerne ikke har lov til å kjøre på. Vi oppdaget raskt at fjelltopp=bosetning. Når det er mørkt, er de og områdene rundt opplyst, og ser de ut som UFOer eller andre aliens. De er også svært frodige sammenliknet med andre steder, fordi de pumper opp så mye grunnvann. (Vann blir nok også tema for et senere brev.)
Neste stopp var Jeriko, og senteret YWCA har i flyktningleiren Aqbet Jaber, med flere søte barnehagebarn. Vi kom greit gjennom kontrollposten der også. I Jeriko er det også et hovedsenter, som i Ramallah, der en av stolthetene er matlaging. Lunsjen var et utvalg av dagens produksjon.
Så var det på tide å komme seg tilbake til Jerusalem, der vi skulle ha et par foredrag. Abla, generalsekretæren, fortalte om arbeidet i YWCA, og litt om bakgrunnen for det vi hadde sett tidligere på dagen. Styremedlemmene i YWCA var også til stede. Vi skulle også ha fått besøk av en fra PENGON som skulle holde foredrag om muren, men han satt fast i Qalandia, kontrollposten var stengt, og han kom verken frem eller tilbake. Det var imidlertid ikke vanskelig å få styremedlemmene til å fortelle. Det kom spontant flere selvopplevde historier om reiserestriksjoner, tvangsflytting og undertrykking. Det er utrolig hvordan de kan holde humøret oppe. Som våre venner fra Norad sa; palestinerne er det mest fredsommelige folk vi har møtt! Det er ikke akkurat det som møter en i norske eller andre medier. Men når man har sett hva de må gjennomgå, oppleves det folkelige opprøret (intifadaen) ganske beskjedent. Et fredselskende folk fortjener en rettferdig fred. Det kan virke håpløst, med alt man ser en formiddagstur på Vestbredden. Men YWCA gir meg håp. Symbolet fant jeg i Jalazone, på en tegning laget av barna på identitetsprogrammet. Tegningen viste muren, piggtråd og stridsvogner, men i et hjørne kom en fugl flyvende, en fredsdue med budskap om en annen tid.
Dagens web-tips er hjemmesidene til YWCA: http://www.ywca-palestine.org/
Optimistisk hilsen fra Hanne.
Kjære venner!
Det er gått en uke siden første brev, og på tide med nr to. Først noen oppklaringer fra forrige brev. www.ringeriketensing.com/palestina/ var ikke oppe da jeg sendte forrige brev. Men siden kom opp etter hvert, med både brev og små bilder. Jeg sender bildene til Christian samtidig som jeg sender ut brevet, så en viss forsinkelse må det jo bli. Denne helgen er det Bli-kjent-weekend for Ringerike Ten Sing, så da blir nok ikke bildene å se før mandag. Bildene skal bli større etter hvert, men webmaster har litt annet å gjøre også, så vi får bare være glade og takknemlige for muligheten for å se bilder der. Takk, Christian!
Dagene den siste uka har jeg stort sett tilbrakt på kontoret til YWCA, bl.a. med å sortere digitale bilder. Det er temmelig mange av dem, og flere fantes flere steder. Men nå er det rimelig orden, og bare å se i riktig mappe etter det temaet man trenger et bilde til.
Siden jeg stort sett har holdt meg i Jerusalem, og ikke oppsøkt problemer, har livet vært ganske rolig. Men i går var det en dag med mange inntrykk. To delegater fra Norad, Frøydis og Rikke, var på besøk hos YWCA, og vi frivillige fikk være med. En fra det norske representasjonskontoret (tilsvarende ambassade), Anette, og en EAPPI-ledsager og Midtøstenkomitemedlem i KM, Astrid, var også med.
Vi reiste først til Ramallah. På veien fra Jerusalem fortalte Frøydis og Rikke om det de hadde opplevd dagen før. Om morgenen hadde de reist langs en vanlig vei til Ramallah. Da de kom tilbake om ettermiddagen, var det en mur midt i veien! Jeg har ikke mer å si nå. Jeg kommer til å behandle muren mer inngående i et senere brev.
Det gikk overraskende lett gjennom kontrollposten (checkpointet) Qalandia. Vi fikk se sekretærskolen YWCA driver, og den store eiendommen, som er rimelig bratt, en skikkelig skråli-utfordring for dere som er interessert i orientering...
Fra Ramallah skulle vi videre til Jalazone, en flyktningleir der YWCA har et senter. Det ligger visst bare et par minutters kjøretur unna, dersom vi kunne ha kjørt strake veien. Men det kunne vi ikke. For det ligger en israelsk bosetning (ja, dette er midt inne på Vestbredden) i mellom, så vi måtte kjøre nærmere en halvtime for å komme dit. I Jalazone er det barnehage, med noen nydelige barn. De driver også et program for litt eldre barn som har som formål å gi barna en identitet som palestinere, en følelse av menneskeverd og selvtillit.
På veien videre dukket det stadig opp bosetninger. De er bundet sammen av veier som palestinerne ikke har lov til å kjøre på. Vi oppdaget raskt at fjelltopp=bosetning. Når det er mørkt, er de og områdene rundt opplyst, og ser de ut som UFOer eller andre aliens. De er også svært frodige sammenliknet med andre steder, fordi de pumper opp så mye grunnvann. (Vann blir nok også tema for et senere brev.)
Neste stopp var Jeriko, og senteret YWCA har i flyktningleiren Aqbet Jaber, med flere søte barnehagebarn. Vi kom greit gjennom kontrollposten der også. I Jeriko er det også et hovedsenter, som i Ramallah, der en av stolthetene er matlaging. Lunsjen var et utvalg av dagens produksjon.
Så var det på tide å komme seg tilbake til Jerusalem, der vi skulle ha et par foredrag. Abla, generalsekretæren, fortalte om arbeidet i YWCA, og litt om bakgrunnen for det vi hadde sett tidligere på dagen. Styremedlemmene i YWCA var også til stede. Vi skulle også ha fått besøk av en fra PENGON som skulle holde foredrag om muren, men han satt fast i Qalandia, kontrollposten var stengt, og han kom verken frem eller tilbake. Det var imidlertid ikke vanskelig å få styremedlemmene til å fortelle. Det kom spontant flere selvopplevde historier om reiserestriksjoner, tvangsflytting og undertrykking. Det er utrolig hvordan de kan holde humøret oppe. Som våre venner fra Norad sa; palestinerne er det mest fredsommelige folk vi har møtt! Det er ikke akkurat det som møter en i norske eller andre medier. Men når man har sett hva de må gjennomgå, oppleves det folkelige opprøret (intifadaen) ganske beskjedent. Et fredselskende folk fortjener en rettferdig fred. Det kan virke håpløst, med alt man ser en formiddagstur på Vestbredden. Men YWCA gir meg håp. Symbolet fant jeg i Jalazone, på en tegning laget av barna på identitetsprogrammet. Tegningen viste muren, piggtråd og stridsvogner, men i et hjørne kom en fugl flyvende, en fredsdue med budskap om en annen tid.
Dagens web-tips er hjemmesidene til YWCA: http://www.ywca-palestine.org/
Optimistisk hilsen fra Hanne.
posted by Hanne at 1:54 PM
0 Comments:
Post a Comment
<< Home